Første halvdel av april i G.U.N. var viet de svenske kunstnerne Amanda Cardell og Martin Nordström. Begge viste frem videoarbeider som tar utgangspunkt i kontroll, tillit og kjønnsroller; Cardell «I usually shut my eyes», Nordström «Du har et vackert leende, använd dig av det!».

HVA ER VERST, TANNLEGESTOLEN ELLER SKOLEFOTOGRAFEN?
Cardells videoinstallasjon dekket G.U.N.s ene kortvegg; små stoler av den typen som ble brukt i klasserommene da undertegnede var skoleelev en gang på åttitallet (og sikkert i bruk mange steder ennå) var stablet opp i et intrikat retromønster med to tv-apparater plassert i øyehøyde. På skjermene kunne skues en rekke skolebarn, filmet ett og ett i korte sekvenser, mot en upersonlig grå bakgrunn i noe som ser ut til å være en gymsal. Noen smilte, andre så sure ut. Noen kikket seg rundt. Ingen så ut til å være avslappet. Av og til hørtes en giljotin-aktig lyd; lyden av et kamera som knipset. Lyden var noen ganger synkronisert med en blitsflash, andre ganger ikke.
Nordström fortalte meg at han og Cardell hadde jobbet som skolefotografer i noen uker, og at det var det tvungne i situasjonen man ønsket å få frem. I løpet av en kort tid skulle smilet lokkes frem hos eleven, tilliten vekkes, for så, når barnet hadde åpnet seg for fotografen, å sendes videre ut igjen. Takk og ha det! Vi har fått det vi vil. I Cardells videofilm blir vi konfrontert med hvordan barna invaderes totalt, og ubehaget i situasjonen kommer tydelig frem.

I PSYKOANALYTIKERENS SOFA?
Mens jeg sto og betraktet Cardells videoinstallasjon hørtes med intervaller en eldre kvinnestemme si: «Du har ett vackert leende. Använd dig av det!». Lyden kom fra korridoren bak, hvor Nordströms video var projisert på den smale kortveggen. En kort sømløs loop viste en eldre mann liggende i en sofa med en eldre kvinne sittende på en stol foran ham. Ingenting skjedde, bortsett fra at kvinnen en gang i løpet av loopen sa nettopp: «Du har ett vackert leende. Använd dig av det!». En rolig lys close-up av disse to. Hvem er de? Et ektepar? En bror og en søster? En pasient og hans terapeut? Møblementet får meg til å tro at de er i familie, at scenen finner sted i et privat hjem. Hvorfor denne setningen? Er mannen en surpomp? Er han veldig trist og må oppmuntres? Hvorfor skal han smile? Man forteller da ikke eldre menn at de burde smile mer, at de har vakre smil? (Men kanskje burde vi gjøre nettopp det.)
Videoloopen er fylt av ro, nærmest som et hollandsk stilleben eller interiør. Verket oppfordrer til kontemplasjon. Over liv og død? Nordström fortalte meg at han er opptatt av kjønnsroller. Da han jobbet som skolefotograf fikk han tipset om å si til guttene, «Fan, va grym du ser ut», mens det beste var å si til jentene: «Du har ett vackert leende. Använd dig av det!». Resultatet i begge tilfeller var et smil fra barnet. Ved å snu på det hele og fortelle guttene at de hadde et vakkert smil, mens jentene fikk høre at de så «grymma» ut, ble guttene kjempeglade og smilte stort, mens jentene ble paddesure. Dette tatt i betraktning, er kvinnens oppfordring til mannen om å smile, en oppfordring som burde gi positivt resultat i form av et smil fra ham. Men han er gammel og trøtt, - og sovner før den korte loopen er over. At den korte sekvensen kjøres om og om igjen kan kanskje for noen få kvinnens kommentar til å virke som kinesisk tortur i lengden. Men i så fall: hvem er torturofferet? Vi vet at det hele er en loop, mannen hører denne setningen én gang. Det er vi, tilskuerne, som eventuelt ville føle det plagsomme i setningen, ikke han.

GAMMEL OG UNG, KONTROLL OG VILJE, ELLER MANGEL P� DISSE
Mens situasjonen til barna i Cardells installasjon virker tvungen og ufrivillig, noe de oppstablede stolene bare bidrar til å forsterke med sine sterke konnotasjoner av institusjon og frihetsberøvelse, så utstråler Nordströms videoverk en harmoni. Mannen i sofaen virker trygg, situasjonen er kjent og komfortabel. Han sovner. Riktignok får ikke kvinnen noe smil ut av ham, men det var kanskje mer det aspektet av setningen at han faktisk har et vakkert smil som betød noe. En betryggende kjærlig melding? Barna er plassert i kalde, uvennlige omgivelser, utsatt for et menneske de faktisk ikke kjenner (fotografen), men som det forventes at de skal smile vakkert til. Og de slipper ikke unna. Er det rart at de unge tenåringsjentene presenterer sitt mutteste ansikt? I en obligatorisk situasjon er dette den eneste protesten de kan tillate seg. Kameraets harde klikk forsterker ubehaget. Mens Cardells arbeid mye sterkere problematiserer makten over smilet, kan kanskje Nordströms arbeid sies å poengtere at det ikke alltid ligger maktbruk bak, eller at man selv kan ta kontrollen ved simpelthen å ta seg en lur?