NOW YOU SEE ME, NOW YOU DON'T
Per Manings utstilling handler om dyr, men det er et menneske som forteller. Det kommer ikke alltid så godt frem. Per Maning ønsker å vise kommunikasjonen mellom menneske og dyr slik den føles når man ha nær kontakt med dyr. Men i hvilken verden foregår denne kommunikasjonen, i dyreverdenen eller menneskeverdenen? Hvordan kan man fremstille en grenseoverskridende kommunikasjon mellom dyr og menneske?

Manings dyrefotografier portretterer dyrene gjennom å fokusere på deres blikk og ansiktsuttrykk, og også gjennom en estetisk gjengivelse av dyrets form. Videoene har mer en rolle som formidlere av stemninger. Utstillingen er som en hyllest til disse dyrene, deres væren og vesen.

Bildene preges av den stillhet og den vemodige sårbarhet som står beskrevet i utstillingens følgeseddel fra Museet for samtidskunst. Dyrenes ansikter og bepelsede kropper vises nakent frem på store svart-hvite fotografier, andre steder surrer og går videoer av griser og hester som fokuserer på dyrene som innehar en slags basal estetisk tilstedeværelse. En video bruker særlig lyd som virkemiddel; man hører menneskeskritt som knaser mot snø i vintermørket, og vi følger mennesket som følger etter en hund som brått dukker opp i bildet og brått forsvinner ut i mørket - tittelen er brukt som tittel også på utstillingen: Now you see me, now you don«t.

Manings fotografiske dyreportetteringsvirksomhet startet med det tette båndet han fikk til sin egen hund, en svart labrador, da denne ble dødssyk noen år etter anskaffelsen av dyret. Den nære og vare kontakten Maning opplevde i samspill med det syke dyret, samt observasjonen av dyrets overlevelsesevne og nysgjerrige livsglede ledet Maning til å utvide sitt kunstneriske virke til å utforske dyret som subjekt - dyrets psyke og væremåte. Prosjektet til Maning, det å videreformidle den unike kontakten og kommunikasjonen som oppstår mellom dyr og mennesker for dem som tar seg tid til å få lov til å oppleve det, det er et vakkert prosjekt. Dyrenes kommunikative signaler er ganske universelle, de gjelder for dyr over hele kloden, i tillegg til at mennesket og med innlevelse og omsorg kan forholde seg til disse små signalene. Maning har gjennom flere år fotografisk dokumentert og kommentert dette språket og disse individenes indre og ytre liv. Maning har gjennom flere år fotografisk dokumentert og kommentert dette språket og disse individenes indre og ytre liv.

Men på akkurat denne utstillingen; blir det som fremstilles for vakkert? Hva er det tilskueren egentlig ser? Alle disse dyreansiktene som kikker ned på oss, hva er det de sier oss - og føler de seg hjemme der på de hvite utstillingsveggene? Kontrasten mellom det umiddelbare og nære i dyrenes uttrykk og det stive utstillingslokalet er ganske påtakelig, og understreker vel fotografens ønske om å få oss til å se dyret på nytt - se det inn i øynene, så og si. Og derved møte oss selv på en ny måte.

Jeg ønsker å peke på noen svakheter som ligger i Manings fremstilling av dyr-menneske kommunikasjon: Manings mål er å billedliggjøre den gjensidige kontakten han har hatt med dyrene som er hans modeller, og som et verktøy til å billedliggjøre kommunikasjon er fotografiet egentlig et fantastisk virkemiddel. Maning ønsker (igjen ifølge museets vaskeseddel) å la bildene få oss til å oppleve dyrets psyke i oss selv, heller enn menneskets psyke i dyret.
Men jeg synes ikke Maning godt nok greier å koble sammen menneskeverdenen og dyreverdenen i alle sine arbeider. Ofte ser vi bare menneskelig bearbeidede plansjer av dyr som sitter alene igjen som objektet i en subjektets verden. Dyret forblir altså for ofte på sin plass som objekt i menneskets verden, trass i Manings bestrebelser på det motsatte. Er dette fordi Maning gjennom bildene ikke tar til etteretning den virkeligheten dyrene og menneskene faktisk har som sameksistens?
Jeg fikk et inntrykk av at bildene på utstillingen var lett fordøyelige for de av publikum som kanskje har et anstrengt og til og med angstbitersk forhold til dyr utenfor utstillingssalene - bilder av glefsende rovdyr ville kanskje ikke vekke samme prisende og vennlige oppmerksomhet? At Maning forsøker å gå bak de stereotypiske forestillingene om det dyriske for å la publikum nå frem til en mer kompleks nærhetsfølelse er et spennende prosjekt, men utstilt som objekter på museum kan denne nærheten eller direkteheten lett falle ut.
Det må tillegges noe mer til avbildningene, noe som formidler også fotografens rolle i kommunikasjonen, ellers forblir den enveis. Bildene gir kanskje ikke nok motstand, for å si det enkelt (det er også en slags forenkling i møte med dyrene på veggen at disse fremstår som estetiske objekter, fri for irriterende vrinsk og snøfting og kumøkk og grisebingestank - men det er kanskje et nødvendig trekk for å kunne fremheve andre sider ved dyret enn hva mange til daglig irriterer seg over - grisete duer og slikt?). Jeg synes i denne sammenhengen at videoene fungerer bedre som en formidlende kraft, særlig der hvor dyr og menneske interagerer, som i den tidligere omtalte videoen som viser mannen og hunden ute i vinter-ødet.

Dyrets kommunikasjonsmåte er gjerne direkte, uten forestillelse eller manipulasjon i den grad som kjennetegner menneskelig kommunikasjon. Denne forskjellen ønsker Maning kanskje å si noe om gjennom å la oss møte det direkte og sårbare blikket til dyret. Men for mennesket er det like gjerne slik at man projiserer sine følelser på dyrets blikk, som at man gjenfinner dem i dette blikket. Publikum skal møte dyrets psyke i seg selv, men det publikum kanskje også burde gjøre var å møte seg selv - i møte med et kunstuttrykk som sterkere problematiserte denne skjevheten i kommuniksjonsevner. De ganske naturalistiske fotografiene overgir på en måte dette problemet til dyrene selv, der de troner eneveldig på veggene. Jeg savner bilder som også taler om mennesket, i forhold til dyrene. Man blir følelsesmessig grepet av bildene, det er riktig nok, men kanskje stenger den måten å bli grepet på for videre refleksjon (og kommunikasjon)?

Allikevel: Det var et bilde i "sjimpanse-rommet" som spesielt fanget min interesse, ett hvor dyret lukker øynene foran fotografens linse - dyrets blikk var et øyeblikk forbeholdt for det selv og dets egen verden. Av en eller annen grunn pustet jeg lettet ut foran det bildet - en slags faren-over følelse. Å møte disse åpne og utilslørte blikkene er altså på en eller annen måte litt ubehagelig, ikke bare idyllisk eller romanstisk. Kanskje er det slik at vi ønsker et rasjonalitetens sikkerhetsnett i møte med det enkle sårbare? En kunstkritikk som problematiserer alt, og ikke bare lar ting være som de er?

Som en kommentar til vårt språk og vår væremåte er Per Manings bilder uansett interessante.