Galleri III - galleriet for tredimensjonal kunst - viser en installasjon av kunstneren Tomasz B. Ozdowski. Verkene i "The New Decalogue" hører inn i en større serie av arbeider kalt MILLENNIUM III. Prosjektet MILLENNIUM III er delt i tre temaer, som alle knytter seg opp mot epokeskiftet som tusenårsskiftet representerer. To av delene i dette prosjektet omhandler fortidens arv, og usikkerheten i vår samtid vedrørende fremtiden - angsten for det uvisse. "The New Decalogue"-installasjonen tilhører et tredje tema, som skal illustrere hvordan fremtiden danner en kontaktflate mot fortidens spor.

Ozdowskis utstillingsrom møter den besøkende med en rolig, enkel og meditativ atmosfære. Det er sparsomt med bilder og objekter i det lille rommet. Utstillingen består av tre fotografier, to steinstøtter og en liten bok. Boken er endatil tom for ord, bortsett fra tittelen på forsiden: "The New Decalogue". Utstillingen er supplert med en meningsutfyllende tekst som også er beskrivelse for hele MILLENNIUM III-prosjektet - kunstnerens refleksjoner omkring en verden og virkelighetsbilder i endring.

Jeg føler meg umiddelbart vel i dette rommet, ikke fordi temaet for utstillingen nødvendigvis er så beroligende, det er heller foruroligende å skulle stille spørsmålet om hvordan det skal være mulig å knytte fremtidens visjoner til historien om våre egne verdier og vår kunnskap om verden. Men dette rommet innbyr til å reflektere og refleksjonen kommer alltid lettere ved en viss ro, eller, eventuelt, med refleksjonen oppstår en viss tilstand av ro hos den reflekterende.

Ozdowski retter sitt fokus mot tanker, idéer, verdier, men disse abstrakte størrelsene uttrykkes og fremvises gjennom visualiseringer og bruk av symbolikk. Utstillingens objekter fremstår som svært enkle, holdt i svart-hvitt, og symbolikken som er brukt åpner for fortolkninger fra tilskuerens side. Steinstøtter og små svarte bøker er religiøse elementer, men ettersom boken som utstilles er tom for ord, bindes ikke "The New Decalogue" til en fortolkning som bare kan knyttes til bibelske tekster, selv om det er et utgangspunkt. Symbolene er på en måte tømt for mening, men nettopp dét fremprovoserer refleksjon hos betrakteren - symbolikken ligger også i betrakterens øye. Slik blir det som er bundet til tradisjoner og historie koblet fint sammen med det som retter seg mot fremtidens usikkerhet og uvissheten som hefter ved forestillingene om fortsettelsen.

Utstillingen viser et bilde som forestiller, kanskje, skrifttegn fra kjent eller ukjent kultur, risset inn i stein, eller en tidens tilfeldige tann som har gnagd seg inn i steinens overflate og etterlatt seg spor vi tolker som tegn. Det er opp til tilskueren å betrakte sin egen forståelse av det diffuse motivet.

Et annet bilde viser havet hvelvet opp ned, med solens gjenskinn gjengitt på nederste billedflate. Det kan se ut omtrent som en himmel, og denne himmelen åpner seg og med en revne i nederste kant får bildet tittelen: "Himmelen gråter". En stilfull og tung visualisering av knuste håp og angsten for den tomhet som oppstår med tap og sorg.

Det tredje og siste fotografiet viser en plast- eller glassliknende gjenstand på en vannflate. Formen er ubestemmelig og uregelmessig, men materialet er lett og gjennomskinnelig. Denne gjenstanden flyter på vannet, og kanskje unnslipper den blikket vårt etterhvert som den glir bortover vannflaten, og kanskje forsvinner den ut av tiden.

Frem mot den ene kortveggen er to steinstøtter satt opp, med romerske tall for hvert århundre - fem tall på hver stein, det antall som utgjør et millennium. Det kan tolkes minnestøtter over tidligere tider, tidligere århundrer, tidligere tiders bøker og kunnskap. Ved siden av støttene står den nye boka, den som er tom.

Det er åpenbart hva utstillingen forteller oss - det er vist gjennom bildene, og gjenfortalt i teksten. Men selv om meningen her er hentet opp til overflaten, er denne meningens ubestemthet så (paradoksalt nok?) presist formulert i de bildene kunstneren har valgt at de fastlagte rammene for utstillingens tema kan romme metervis av tanker hos den tilskueren som ønsker å bli stående en stund og betrakte rommets objekter mens han/hun bruker hodet.