TIDLIGE ÅR
Johannes Rian ble født i Namsos i 1891, og han begynte ikke sin kunstneriske bane før i 1928. Frem til det hadde han drevet slektsgården hjemme i Namdalen. Hans første kunstutdannelse var ved SHKS og deretter ble det noen semestre hos Axel Revold i Kunstakademiet. Johs. Rian produserte helt frem til han døde i 1981. Han deltok på en rekke separatutstillinger i Kunstnerforbundet første gang i 1930 og flere år fremover til 1957.
Utstillingens kronologiske oppbygning speiler godt Johs. Rians kunstneriske virke og utvikling fra 1929 til 1981. Det begynner så illustrerende med selvportrettet fra 1929 og ender med de nonfigurative og abstrakte fargekomposisjonene fra 1970- og 80-årene. Idet jeg beveger meg i denne kronologiske vandringen gjennom utstillingslokalene springer utenlandske så vel som norske kunstparalleller meg i synet. Hans Harlekin (1930-årene) er nesten til forveksling lik Picassos mange sirkusbilder fra hans "Blå periode". Kunstnerens kvinneportretter og profiler er i sin uttrykksform nært opp til de norske Matisse-elevene. Deres tunge, voluminøse og litt forvrengte fremstilling med den røffe streken kan minne om disse, og de internasjonale "originalene", Cézanne og Matisse. Begge disse franske kunstnerne brukte den anatomisk ukorrekte vinklingen hvor volumet og massen til en viss grad har fått forrang. Kanskje særlig Cézannes De badende understreker denne likheten.
Johs. Rian gjorde en rekke studieturer blant annet til Spania (1955-56), Marokko (1955-56), Italia (1934, 1951-52), Paris (1929-30, 1932, 34 og 49) og den franske rivieraen. Arbeidene fra disse oppholdene kan lett skjelnes på motivplanet for eksempel Landskap fra Ublaja (1956) fra Marokko som gjennom gatebildet og palmene røper en unorsk proveniens. I enkelte av disse verkene er det tydelig han utforsker flaten og fargen til fordel for en mer eksperimentell uttrykksform. Det blir en stadig større forenkling i motivet hvor de naturlistiske kjennetegnene må vike for rene forenklete fargeflater satt mot hverandre.

ET ABSTRAKT UTTRYKK
Johs. Rians uttrykk beveger seg i retning av stadig mer abstrakt kunst gjennom sine fargesterke og nonfigurative bilder. De abmorfe og organiske formene i rene fargeflater satt opp mot hverandre utover på 1960- og 70-tallet røper at han er helt i tråd med det som i Norge skulle bli den "Konkrete kunstens" tidsalder. De nærmest usynlige penselstrøkene og malerienes glatte overflate trekker kunstneren i bakgrunnen, og formene blir satt i fokus. Lerretenes størrelser er kvadratisk - og rektangulært jevnstore. Enkelte av disse motivene er fargesterke idet fargeklanger som lilla, rosa, grått og gult er satt mot hverandre (Rosa og sort, 1969), mens andre igjen er mer harmoniske. Særlig besnærende er kunstnerens Blått (1979) som gjennom sin koboltblå bakgrunn med de lyseblå formene gir en ren og klar, men samtidig underfundig fargeklang.
I Johs. Rians mange kvinneportretter i interiører kan en fortettet forenklingsprosess antas. Kvinnene er malt i interiører ofte spillende på et instrument som en cello, et piano og lignende slik vi ser i Piken med celloen (1948), Rødt interiør (1950). Konturene har han fått frem ved omriss med mørkere penselstrøk eller gjennom umalte smale felt mellom fargeflatene. Johs. Rian eksperimenterte også med akvareller og tresnitt. Sistnevnte er utrolig grove i sin fremstilling. Det er gjennom sine åpenbare likhetspunkter med så vel de norske Matisse-elevene som de kontinentale kunstnerne som Matisse selv, Cézanne og Picasso at Johs. Rian fenger. Han tar skrittet ut av provinsialiteten og bringer norsk kunst opp på et internasjonalt nivå.