Bjørn Bjarre lager skulpturer. Rare skulpturer. Ikke respektinngivende, klassiske skulpturer à la Per Ung. Heller ikke abstrakte, kantete verker à la Arnold Haukeland. Nei, Bjarres skulpturer er i plastilin. Farget plastilin iknadd legoklosser, hårtjafser, kunstige øyne og tenner. Snurrige og rare ved første øyekast - desto mer foruroligende og ekle etter hvert som man zoomer inn og fordyper seg i dem.
Syvåringen jeg hadde på kakebesøk for noen uker siden kikket på et bilde jeg hadde liggende av Bjarres skulptur "A.F. nr. 85 (Super Anti Hero)" (se illustrasjonen) og spurte, litt engstelig, litt nysgjerrig: "Hva er dét?" Han følte seg ikke helt overbevist om svaret, - en skulptur. For mannen på bildet hadde planker stikkende gjennom hele kroppen, på kryss og tvers. Syvåringen oppfattet momentant at dette ikke var søtt og rart. Det var skummelt. (Barn er litt kjappere i oppfattelsen enn vi voksne.) Den samme reaksjonen så jeg hos de barna som var innom F 15 mens jeg var der: De løp ikke rett på og omfavnet arbeidene, men trakk seg litt tilbake.
For Bjarres skulpturer er også truende. De skisserer opp et mulig sluttpunkt i vår bestående verdensorden. De bebuder kaos og forfall, eksperimenter ute av kontroll. Bjarre markerte seg tidlig som en kunstner med et politisk budskap og et engasjement. Under avgangsutstillingen ved Statens kunstakademi i 1994 stilte han ut et restopplag av "Jordens tilstand 1993" sammen med esker med popcorn. Eksemplarene var til å ta med hjem og lese, popcornet kunne spises.
Bjarre har stilt ut flere ganger under tittelen "Abstrakt følelse", både i Galleri Dobloug (1996) og i UKS Galleri (1998). Da som nå med sine merkelige plastilinfigurer. Surrealistiske, humoristiske skulpturer med alvorlige undertoner. Det som gjør at man rygger litt tilbake for arbeidene hans er at de minner så altfor mye om vanlige mennesker. Hudfarge, innsatte tenner og øyeepler, hår... Menneske, men likevel ikke. Eller menneske etter Armageddon? Etter den totale fristillingen av genforskningen? Selv får jeg assosiasjoner til Hitler-Tysklands dr. Mengele og hans vanvittige eksperimenter med menneskelige forsøkskaniner. Og i en av Bjarres tegninger (mange av dem sterkt inspirert av de autoritære Super Marvel Hero-tegneseriene vi vokste opp med på 70-tallet) møter vi på den onde, gale vitenskapsmannen Zarkot og Evil Ming (et ordspill på Mengele?). De fleste som vokste opp på seksti- og syttitallet har et nært forhold til Lyn Gordon, Edderkoppmannen og Lynvingen. For ikke å glemme Fantomet. Historier ofte satt i futuristiske fremtidsvisjoner, byen (glitrende fremmant av Anton Furst, mannen bak den fantasifulle arkitekturen i Gotham City) eller science fiction-landskapet. I den evige, spennende kampen mellom godt og ondt, hvor den gode helten vant hvert slag, var det ikke lett for et barn å se det totalitære som ligger bak mange av disse tegneseriene, den vanvittige kontrollen som utøves for å sikre verdensfreden (i dag har den fått konkret utløp i en ny type cartoon: sheriffen George W. Bush og hans cowboys, "Either you're with us, or - well, you're against us".) Men tilbake til Bjarre: Mens dagens genteknologi og kosmetiske kirurgi bebuder stadige "forbedringer" og "forskjønnelser" av mennesket - alt kan fikses og det vi ikke vil ha kan fjernes - så virker det som om alt gikk galt i skapelsen av Bjarres "A.F."ere. F.eks. "A.F. nr. 77 (Cubehead)", en lett tiltet hudfarget plastilinkloss med tenner, tannkjøtt, rød munnhule og øyne som kikker opp på oss, støttet oppe av en slags hals i pastellfarger med legoklosser og hår knadd inn. Eller "A.F. nr. 22 (Humanimal)", hvor en underkropp som sitter på huk med tubesokker på føttene (tubesokkene er et element som går igjen i flere av arbeidene) har en stor tunge hengende ned mellom bena, der hvor kjønnsorganene ellers ville vært plassert. Et siklende, impotent(?) stakkarslig vesen. Den smertefulle "A.F. nr. 72 (The Scream)" med hjerteformede tunger som stikker ut gjennom både øyehuler og munn er et annet vesen som man med litt fantasi kunne tenkes å finnes på menneskehetens søppelplass.
Bjarre kan kanskje sammenlignes med Jake og Dinos Chapman. De arbeider alle med underlige, forvridde skikkelser som har sitt utgangspunkt i den menneskelige kropp. Men Chapman'enes arbeider er mer figurative, mer anatomisk korrekte. De viser gjerne skikkelser som ser ut som ekstreme avarter av siamesiske tvillinger/trillinger/x-linger, med enkelte kroppsdeler totalt malplassert. Bjarres arbeider er mer komprimerte og abstraherte. De har en større humor og lekenhet og er mye nærmere tegneseriens språk. Dette gjelder f.eks. "A.F. nr. 66 (Face erection I)" som viser et ansikt hvor alle deler stikker ut på lange stilker: øyne, munn og nese, og "A.F. nr. 67 (The Wall)" hvor et stort hode presser seg frem gjennom en liten murvegg. På en lapp på en av veggene står å lese: "How can i make myself a body without organs?"

ELIZABETH HURLEY?
Veggene på F 15 er dekket av tegninger og små notater kunstneren har gjort seg, bl.a. finner vi "Fem punkter for å unngå atelierangst", hvor Deleuze og Guattari anbefales som et mulig botemiddel. Tekstene vitner om en stor sans for humor - med dybde og selvironi. Her er alt fra det rent skisseaktige, forstudier til skulpturene, til sirlig utførte droodles. Alt hengt opp med knappenåler rett på veggen.
Men midt mellom alle tegninger dukker plutselig to kjente fjes opp: Elizabeth Hurley og Eva Sannum. Hva har nå disse to skjønnhetene å gjøre blant de burleske vanskapningene til Bjarre? Kontrasten er stor. Her er det vi vil ha, de vi vil være. Vellykkede, vakre, friske, smilende. Rike og lykkelige. Det trygge og ufarlige. Og at det er det ikke-støtende vi vil ha bekreftes helt klart når man kikker på Nordeas innkjøp fra utstillingen: "A.F. nr. 78 (Brainstorm)" og "A.F. nr. 74 (Trippelface)" er de to arbeidene jeg vil tro er lettest å svelge for de fleste; de er de minst provoserende arbeidene, og de to skulpturene som gir færrest assosiasjoner til mørke, kropp og kjønn, ubehag og vanskapthet - et selvsagt valg for en bank som ønsker å være hipp, men samtidig vil kjøre safe for ikke å støte forbindelsene eller selv bli støtt eller utsatt for ubehag i sin nytelse av kunst og i egenskap av kulturell feinschmecker med omtanke og ansvar for de (relativt) unge, fremadstormende. (Sånn sett bekrefter Nordea Bjarres opphenging av Hurley og Sannum.)

MY DREAMS ARE YOUR NIGHTMARES -- REVOLUTION
Til tross for marerittvisjonene er ikke dette noen pessimistisk utstilling som bebuder verdens undergang. Den omhandler heller idéer, drømmer, mulige scenarioer. Arbeidene har gjerne morsomme aspekter ved seg, og små tekstbrokker spredt her og der gjennom lokalene, innimellom de forskjellige tegningene viser også en tro på mennesket, f.eks. "The human spirit cant be beaten that easy". Andre igjen reflekterer populærkulturens jargong og mytologi: Linjen "My dreams are your nightmares" er som hentet fra en Metallica-låt, "Revolution" kunne vært The Clash. Bjarre jobber i og med sin samtid og trekker veksler på den kulturen som omgir oss daglig. Han leverer både humor og ettertanke. Etter å ha besøkt hans superheroes, aliens, kuber, planker, utvekster, droodles og kunstige organismer er det ikke en følelse av forstemthet man sitter igjen med, - men en rekke inntrykk som man kan reflektere over og diskutere. "Abstrakt følelse" er en forfriskende utstilling - og en abstrakt utfordring for den enkelte.