Vanessa Baird har laget en serie med bilder som speiler en verden for en mor med et lite barn.
Bildene er hum¿rfylte og f¿lsomme overfor det spesielle dyadeforholdet mellom mor og barn Ð sett fra morens oppgitte og omsorgsfylte synsvinkel. Tilskueren morer seg ved Œ se pŒ bildene, ettersom de ofte kaotiske situasjonene er fremstilt med en sv¾rt personlig og eiendommelig sukkerkul¿r. Bairds billedmessige uttrykk gir assosiasjoner som spenner fra Egon Schiele, s¾rlig nŒr det gjelder maleriene, til en blanding av sirlig 1800-talls moralistisk barnebilledboklitteratur, s¾rlig i serien med akvareller. Bildene ser ut til Œ danne smŒ fabler, eller eventyr med en Rabelais-liknende fantastiskhet og burlesk humor. Med denne forfinede gjennomarbeidede billedbokillustrasjons- eller dekorasjonsstilen, blir smŒ hverdagsepisoder ub¿nnh¿rlig blottlagt i alle sine variasjoner over temaer som man vanligvis unnlater Œ ber¿re. SŒ som "skrikerunger", "sn¿rrunger" og andre uttrykk som beskriver et lite vesen en mor hegner sine varme f¿lelser om.
Fremstillingen av mor-og-barn tilv¾relsen viser altsŒ ikke bare blide Lano-babyfjes pŒ myke frottŽhŒndkl¾r, selv om noen av akvarellene har et mer naturalistisk uttrykk, og fokuserer pŒ barnet med et portrett av det. Hovedtyngden av bildene gir innblikk i den frustrerte morens liv sammen med barnet. Fra det ligger i magen, til det uten opphold krever all oppmerksomhet fra sin mor.
Det lille nyf¿dte spedbarnet er fanget i sine grimaser som trengende og utilpass i en verden som omringer det, og som fremtrer som et ganske ukjent og usikker sted. I maleriene gir Baird litt uv¿rne og ekspressive uttrykk beskueren av bildet f¿lelsen av Œ kjenne pŒ spedbarnets dramatiske fall inn i livet, og f¿lger lett opp de beskrivelsene av total avhengighet av mor som Baird viser i akvarellene. Barnets allestedsn¾rv¾relse vises i akvarellene, dets n¿dvendighet for mat og hvile, og babyens n¿dvendige behov er sŒ store at barnet vokser seg langt st¿rre enn sin mor, som strever med Œ passe pŒ sin kjempe-baby. Mors utilfredshet blir skildret pŒ en livsfylt humoristisk mŒte, og gleden over dette strevsomme og altoppslukende vesenet skinner igjennom de skildringen av de umulige opptrinnene til barnet.
Maleriene i denne utstillingen er store, fokusert ogsŒ pŒ mor med barn, men skildrer situasjonen og stemningen i den gjennom fargebruk, deorative felt og perspektivforskyvninger, og ikke minst ansiktsuttrykkene til de som er avbildet. Perspektivforskyvningen er noe som Baird som maler kan ha felles med sin mor Maureen Baird (som ogsŒ har utstilling i disse dager, i Oslo Kunstforening), men der mor Baird sine bilder er orientert mot en bevisst lek med beskuerens psykologiske reaksjonsmŒter, velger datter Baird en mer direkte, uh¿vlet og ekspressiv malerstil.
Som et siste pluss ved utstillingen, kommer en monter fylt av Bairds omstendig romantisk malte porselenssamling, hvor kopper, fat og tekanner er fylt med motiver av landlig liv, men hvor idyllen mellom mennesker og dyr ikke er helt English lady-like. Der historiene R¿dhette og Alice i eventyrland slutter, fortsetter Baird, men greier Œ skape noen erotisk-romantiske portetter av mennesker og dyr som holder seg til fabelens forfinede fantastiskhet, og blir aldri grotesk, men burlesk, pŒ en livsbejaende og nysgjerrig mŒte.