Jeg ble umiddelbart overbevist om at dette er en maler som lever i vŒr tid, som tar opp i seg vŒr tids problematikk og som f¿ler en tilh¿righet til det premature nye millenniet som febrilsk pr¿ver Œ riste av seg postmodernitetens traumer. En avklaret transitorisk stemning hviler rommet. Hvert av bildene har sine lys og sine m¿rke. Spesielt er det kontrasten mellom to farger som skaper en slik stemning, det gr¿nne og det blŒ, det r¿de og det grŒ, det gule og det svarte.
Fra bilde til bilde kan man finne spor fra det tyvende Œrhundrets maleri. For eksempel i "�pning": Mine tanker gikk til den italienske futuristen Mario Sironi, som ofte brukte de samme fargene. Jeg fant ved en tilfeldighet frem til "Aratura" (=pl¿yetid) fra 1928, som faktisk er helt sammenfallende hva farger angŒr. Det er den brune marken som hos Christiansen er stilt vertikalt opp mot det sorte rommet der den anonyme hvite kvinnen med den gr¿nne frakken Œpenbares. Er Sironis sp¿kelse erstattet med kvinnen? Borte er oksen og borte er bonden... elven er likedan gjort til et vertikalt blŒtt kongebŒnd. Dette er selvf¿lgelig frie assosiasjoner, men jeg mener Œ se en kommunikasjon her: Vi pl¿yer ikke lenger marken (de f¾rreste av oss); men vi stŒr stadig overfor utfordringer som venter pŒ Œ bli pl¿yet: relasjoner, fremtidsplaner, barn, roller, osv. Sironi viste at det sp¿kte for bonden, det naturlige liv i storbylivets og teknikkens tidsalder, Christiansen uttrykker parallelle verdier i malerisk stemning i forhold til vŒr tid og dens problemer: Isolering, individtenkning og fremmedgj¿ring i forhold til overganger og eksistensielle dyp. Vi vegrer oss.
Hvordan tenker jeg at disse forholdene blir tematisert? For eksempel i "Madonna"-bildet: Mer pŒfallende enn den ammende kvinnen, er den r¿drutete bakgrunnen. Det sakrale er her redusert til en skygge av seg selv; det er bare konturene av kvinnen som synes og alt er dekket med en grŒ monoton farge. Det eneste pŒ kvinnens kropp som skiller seg ut er det rosa brystet. Brystet h¿rer sŒledes mer til barnet og dets matchende rosafarge enn til kvinnekroppen. Bakgrunnen bringer ub¿nnh¿rlig tankene til kj¿kkenduker, kvinnesysler og hjemmekos. Forholdet mellom denne bakgrunnen og det rosa barnet er slŒende. Det er som om kvinnerollen famler i et grŒtt og konturl¿st m¿rke, som liksom trekker seg tilbake. Alle ytre omstendigheter ligger til rette, likevel finner ikke den moderne kvinnen seg til rette. Noe forhindrer henne i fullt ut Œ v¾re tilstede for barnet sitt. Kanskje identifiserer hun seg for mye med en ammemaskin?
Nesten alle bildene handler om kvinnerollen. Det er kvinnen som ensomt stŒr og r¿yker foran en enorm r¿d divan, med grŒ bakgrunn; kvinnen som holder sin skrikende gutt mot en gr¿nn bakgrunn; en kvinne i hvit nesten gjennomsiktig kort sommerkjole som stŒr med ryggen til oss og skuer mot en stor gr¿nn stein mens den knallblŒ himmelen ligger der som en nesten truende forventningshorisont; en bitteliten orange kvinne som stŒr i en blŒ d¿rŒpning og skuer over mot en gr¿nn plen Ð men en blŒ dyp elv ligger mellom henne og plenen.
Christiansen har en sv¾rt bevisst bruk av ensfargede flater. De bryter opp figurasjonen og skaper en mektig metafysisk og eksistensiell stemning i alle bildene. Kontrasten mellom det blŒ og gr¿nne er i¿ynefallende: De blŒ flatene (eller bŒndene) skaper en dybde som forsvinner inn i bildet, mens det gr¿nne trer frem og kommer i mot oss. Det blŒ blir ofte en barriere, noe truende og altoppslukende mens det gr¿nne blir noe forlokkende, noe lyst og optimistisk. Det er som om kvinnen i den hvite sommerkjolen nesten blir invadert av den blŒ himmelen Ð den legger seg som en tŒke rundt henne og hindrer hennes vei mot den gr¿nne steinen. Likedan blir den blŒ "elven" foran den orange kvinnen i d¿rŒpningen, et symbol pŒ en overgang, kanskje et overgangsrituale som vi vegrer oss for Œ gŒ inn i. Det er noe lammende og stivnet over alle kvinnene. De er stoppet opp i en tilstand som de vanskelig kommer ut av. HŒpet og forventningene er der, men "noe" forhindrer igangsettingen av en bevegelse. Denne tematikken vil jeg si preger alle bildene. Tydeligst kommer det kanskje frem i det sorte bildet med en stor lysende gul lysp¾re i forgrunnen. Bak i m¿rket ser vi sŒ vidt konturene av en kvinne. Det er bare nederste del av skj¿rtet og den ene foten som blir belyst Ð det virker ikke som hun t¿r Œ gŒ til lyset.
Jeg beklager at denne utstillingen er over og at denne anmeldelsen kom sΠsent. I likhet med Christiansens kvinner har noe stoppet meg i arbeidets bevegelse den siste tiden... men: Se opp for neste Hanne Christiansens utstilling!