PŒ vei inn i overlyssalen henger smŒ klassiske Lisztes-hoder pŒ veggen. Hver av dem reflekterer seg pŒ forskjellig mŒte i et lite lommespeil som stŒr rett ovenfor dem. Er det poenget fra Lillehammer Kunstmuseum h¿sten 2001 som det spilles videre pŒ Ð der giganthodet lŒ og lyttet mot jorden mens dets deler speilte seg i varierende grad i den oppstilte speilkorridoren ved siden av?
Inne i overlyssalen: Store hvite og sarte gipshoder stŒr og nikker mot en jordklode Ð et hode per klode Ð men relasjonene er ikke de samme; igjen er det vinklene og retningene som varierer. Tilsynelatende stivnede relasjoner rokkes ved og forskyves. Det bringes inn en bevegelse der tilskueren blir invitert til Œ ta del. Mitt inntrykk er at István Lisztes fordyper seg stadig mer i forholdet mellom mennesket og sitt selv, mellom mennesket og verden. Der noen av oss f¿lte at forrige installasjon pŒ Lillehammer Kunstmuseum forble litt for ubevegelig og tung Ð tross speilkorridorens lekende avbildning, oppleves denne utstillingen som en svevende og reflekterende letthet Ð godt tatt vare pŒ av Lisztes' umiskjennerlige lag med og overflatebehandling av materialet.
At Lisztes alltid har hatt et meget bevisst forhold til skulpturenes forhold til hverandre og til rommet Ð slik Svein Olav Hoff blir sitert i Kunstnerforbundets presentasjon Ð har det aldri v¾rt noen tvil om. I denne utstillingen f¿ler jeg likevel at Lisztes har tatt mer pŒ alvor tilskuerens relasjon til det hele; tilskuerens kroppslige bevegelser. For virkelig Œ fŒ et utbytte av de smŒ hodene som speiler seg pŒ veggen, mŒtte man selv b¿ye seg litt og se hva speilet speilet. F¿rst sŒ man smŒ varianter av ¿yner og ansikt Ð men pŒ den siste sŒ man ingenting f¿r man b¿yde seg enda litt mer fremover og sŒ sitt eget ansikt! Hodene forble ganske likegyldige med mindre man ikke selv tok del i denne bevegelsen. Da f¿rst ble man konfrontert med kunsten Ð som seg selv. Hvilken betydning har egentlig dette at jeg gŒr her Œ ser pŒ kunst..l¾rer jeg noe vesentlig? Enda sterkere opplevde jeg dette med de store hodene og klodene. De inb¿d meg til Œ sirkle rundt dem. � gŒ rundt og rundt og observere uttrykk, vinkler og relasjoner ble som et ritual tilh¿rende kunstverket selv. Den stadige variasjonen over et tema Ð den repetetive strukturen Ð som i all sin enkelhet bringer skulpturen utover seg selv og inn i filosofien og meditasjonen. Den blir et intermesso i vŒre liv der vi kan trekke oss tilbake og sirkle rundt relasjonenes kunst. Grenseoppgaven mellom kunst og dagligliv blir slettet ut og vi kan foreta bevegelser (mentale og fysiske) som kan v¾re vesentlige Ð hvis man selv er Œpen for det.
Den hvite gipsen signaliserer livets skj¿rhet. De repetetive formene, dets insistens og utholdelighet. Jeg tenkte mens jeg observerte hodene med jordklodene: Jammen forholder vi oss forskjellig til verden Ð noen gŒr rett pŒ, uansett, mens andre alltid b¿yer litt unna, unnviker og velger en liten omvei eller avstikker. Noen snakker rett ut om ting, mens andre formulerer seg trygt i velkjente formularer og uttrykk. Likevel er det vakkert Ð det er vakkert at ikke alle forholder seg likedan.
Lisztes' styrke ligger i det Œ forene det sobre, enkle og klassisistiske [1] uttrykket med lekende romlige komposisjoner som skaper et undringens og refleksjonen rom i tilskueren. Men ofte tror jeg han er litt vel puritansk og n¿ytral til Œ fenge det helt store publikum. Det rituelle blir innesteng i formene. Han mŒ t¿rre, som han delvis gj¿r her i Kunsterforbundet, Œ skape et behov for en rituell og gestuell bevegelse ogsŒ i tilskueren, for at kunsten hans virkelig skal komme til sin realisasjon.

NOTER
[1] J‡nos Sturcz skriver i katalogen om Lisztes universelle og "meta-klassisistiske" uttrykk; med dette mener han at Lisztes skaper en overhistorisk og unik kombinasjon av elementer fra "sumerisk, egyptisk, arkaisk og klassisk gresk kunst, quattrocento, neo-klassisisme, novecento og art-deco". Skulpturene hans er et svar pŒ vŒr tid Ð samtidig som de hever seg over vŒr tid med sin finslipthet, sin forenkling og sin geometrisering. Tross sin forankring i det figurative har de et sterkt konseptuelt innhold.