Temaet for Morten Viskums utstilling i Galleri Christian Dam er prim¾rt d¿d og sekund¾rt kunst. D¿den er noe som f¿r eller senere vil ramme oss alle. Imidlertid finnes det en tr¿st, forkynner utstillingens tittel, i kunsten. Mens livet er kortvarig er kunsten noe som bestŒr. Ars longa, vita brevis er tittelen pŒ utstillingens sentrale installasjon, sŒvel som pŒ utstillingen som helhet. Temaet den tar opp er velkjent i kunsthistorien, men i dette tilfellet er, som vi skal se, tittelen lite treffende.
Installasjonen som gir navn til utstillingen har som sitt sentrale punkt og mest i¿ynefallende element noe som ligner en bŒre eller overflaten av et disseksjonsbord i s¿lvfarget metall, bŒde lengre og bredere enn et menneske. Jeg l¾rer av fremlagte artikler om utstillingen at det er en likskuff, lŒnt fra Rikshospitalet. PŒ denne likskuffen ligger en krans av hvite blomster av typen som brukes i begravelser. PŒ den ene delen av et hvitt bŒnd som er festet til kransen stŒr teksten Ars longa, vita brevis, pŒ den andre: Morten. Under likskuffen, som et teppe som dekker hele gulvet, ligger brev, postkort og fotografier som dokumenterer den avd¿des liv. Man forstŒr utfra brevene at vedkommende var i familie med Viskum. I artiklene i galleriet leser jeg at avd¿de var bestefaren hans. I en av dem fortelles ogsŒ f¿lgende historie som angŒr bakgrunnen for utstillingen: Bestefaren hadde v¾rt redd for at tingene han hadde samlet gjennom et langt liv skulle gŒ tapt nŒr han d¿de, men Viskum hadde lovet ham at han skulle ta vare pŒ dem. PŒ den ene kortveggen, til h¿yre, henger et lite fotografi av en mann med hornbriller og hŒret glatt tilbakestr¿ket, kledd i dressjakke med slips og skjorte. Man forstŒr at det er mannen installasjonen dreier seg om, avbildet i sine noe yngre dager, kanskje en gang pŒ sekstitallet.
Resten av utstillingen bestŒr av ytterligere to likskuffer og 13 malerier. I den ene likskuffen er det r¿de, i den andre hvite roser. Blomstene er t¿rket inn, i likhet med blomstene i kransen. De flyter i en slags brunlig, tykk v¾ske, og i skuffen med de r¿de rosene har det dannet seg blŒ og gr¿nn mugg som omkranser blomsterhodene. Maleriene b¾rer titlene Blod og Glitter, nummerert fra 1 til 13, og dette er nettopp materialet de er laget av; okseblod og glitter pŒ plate. De mŒler alle 80 cm x 120 cm. Fargene varierer noe, men felles for bildene er et tykt malt, krakelert sentrum. PŒ sidene er fargen gjennomskinnelig og brunlig. Den er pŒf¿rt, stŒr det Œ lese i presseomtalen, ved hjelp av en d¿d, avhugget hŒnd, som maleren har brukt som pensel.

ÇMorten Viskums modige kunstneriske prosjekt avdekker dobbeltmoral i det kapitalistiske forbrukssamfunnet og er en tankevekker for mangeÈ, heter det i galleriets presentasjon. Jeg finner tvertimot at arbeidenes mulighet til Œ avdekke, kritisere, problematisere det de er om i en s¾rlig grad er frav¾rende her. De er sŒ n¾r det de fremstiller at de ikke makter Œ formidle noe ved det de har som sitt objekt pŒ en mŒte som gir rom for en kritikk av, eller en refleksjon over, problematiske forhold i samfunnet eller egne reaksjoner pŒ m¿tet med d¿d, blod, vold. Mens utstillingens tittel, Ars longa, vita brevis, henspiller pŒ kunstens (forestilte) evne til Œ transcendere livet, til Œ trekke ut en form for essens av det den skildrer, og dermed foredle det den har som sitt utgangspunkt til noe som har gyldighet ut over det som innehas av det konkrete pŒtrufne stykke liv eller objekt den er utgŒtt fra, kan Viskums arbeider sies Œ representere en motsats til dette. Bildene Blod og glitter 1-13 er nettopp blod og glitter. Titlene, som verkene, henleder oppmerksomheten pŒ materialene, og ikke noe annet. Det er fysiske, kroppslige, materielle arbeider i en ekstrem grad. I sŒ mŒte er Viskum ikke enestŒende, tross at han kan sies Œ gŒ lenger i sin konkretisme enn de fleste andre. Motsatt hva utstillingens tittel antyder er dette ikke kunst forstŒtt i kontrast til livet, men kunst som selv n¾rmest er et stykke liv. Med dette mener jeg ikke at arbeidene har noe ÇlivaktigÈ ved seg. Det har de ikke, og avgj¿rende for dette er at de mangler en dimensjon av subjektivitet. Maleriene forteller ikke tilskueren noe om kunstnerens reaksjon pŒ, eller forhold til blodet. De er ikke noe mer enn materialet. Tilsvarende gir den avd¿de bestefarens brev, postkort og fotografier et inntrykk av Œ v¾re noe man kunne finne i et d¿dsbo Ð de er tilstede som pŒtrufne ting i rommet, det vil si som en art fakta, ikke som uttrykk for at noen har villet fortelle noe. Kunstnerens relasjon til den avd¿de er frav¾rende, forblir utematisert, akkurat som kunstnerens relasjon til d¿den er det. Han er tilfreds med Œ presentere tilskueren for et fysisk faktum, men lykkes dermed ikke i Œ vekke reaksjoner utover en viss fysisk avsky.
Skal tittelen pŒ utstillingen tolkes ironisk? Mens Viskum forkynner verbalt at kunsten har en evne til Œ bevare det vi pŒ bakgrunn av det organiske livets forgjengelighet er redde for Œ miste, uttrykker arbeidene hans det omvendte credo. Han oppfyller bestefarens ¿nske om Œ ta vare pŒ hans etterlatte gjenstander pŒ en mŒte som formidler det hŒpl¿se eller meningsl¿se ved Œ ta vare pŒ dem. Dette gj¿r han nettopp ikke ved Œ formidle en erfaring av hŒpl¿shet eller meningsl¿shet. Snarere er det frav¾ret av formidling av noe subjektivt erfart som etterlater dette inntrykket hos tilskueren. I skrekkabinettet i kjelleren pŒ Madame Tussauds voksmuseum kan man se avst¿pninger av de avhugne hodene til Ludvig den 17. og dronning Marie Antoinette, og man kan se en seriemorder i ferd med Œ dekke liket av en kvinne plassert i et hull i veggen med tapet. Tilf¿rer Viskums arbeider oss noe mer enn slike fremstillinger? Jeg kan ikke se at de gj¿r det. Av en kunstner b¿r man kunne forvente mer enn en ren gjengivelse, uten noen form for stillingstagen, av et stykke virkelighet.
ÇJeg har aldri malt et bilde kj¿lig, men alltid, sŒ Œ si med mitt blodÈ, sa KŠthe Kollwitz om sine arbeider. I Viskums tilfelle kan ikke bruken av ekte blod kompensere for mangelen pŒ kommunikasjon av egen opplevelse eller refleksjon i m¿te med objektet. Frav¾ret av en vilje eller evne til Œ presentere en tolkning av det pŒtrufne gj¿r Viskums kunst, som kunst betraktet, likegyldig.