Konkret. Nonfigurativ kunst i Norge 1920 - 2000 er et samarbeidsprosjekt mellom kunstmuseene i Lillehammer, Trondheim og Bergen, og vil bli se i alle de tre byene. I Lillehammer befinner den seg fram til 12.mai, f¿r den setter kursen for Trondheim i september og Bergen i november. Navnet pŒ utstillingen er tatt fra De Stijl-kunstneren Theo van Doesburg, som ogsŒ den L'Oreal-misbrukte kunstneren Piet Mondrian var en del av.

Bruddet med tradisjonen, modernismen, var en intellektuell analyserende tendens, som gikk pŒ tvers av historiefortellingen i det tradisjonelle maleriet. Og pŒ tvers av det nasjonale, det norske landskapet og den norske kulturhistorien, som alltid har v¾rt viktig i kunsten her hjemme. Sp¿rsmŒlet gikk over fra Œ v¾re hva er skj¿nt, til hva er kunst? Et stort sp¿rsmŒl som splittet det norske kunstmilj¿et i to. Fotografiets gjennombrudd hadde ogsŒ sitt Œ si for at maleriet mŒtte definere sin posisjon pŒ nytt. Resultatet ble en metakunst, en kunst som diskuterte sin egen rolle, og mye filosofisk tankespinn som syntes mer eller mindre klart for publikum og kritikere.

Norge var sent ute. Hva som skjedde i f.eks Tyskland, England og USA fulgte man lite med pŒ inntil til langt ut pŒ 1950-tallet.[1] Allerede i 1920 malte Kasimir Malevich Svart firkant pŒ hvit bakgrunn, og veltet kunsten over fra v¾re referensiell, til Œ representere ingenting. Blant de siste bildene i utstillingen Konkret finnes verk av Lars Strandh og Thomas Hestvold, og med det kan det virke som om historien gŒr i sirkel. Hestvolds bilde Stasjon fra 1992 og Lars Strandhs U.T, minner mistenkelig om minimalisme med stilsitater fra Malevichs 80 Œr gamle, strengt formale suprematisme. Bortsett fra at et minimalistisk bilde aldri ville hatt titler som ville vekke oppmerksomhet som dette... Dessuten virker bare Strandhs to rektangler tilsynelatende like, helt til man oppdager at den ene tipper over noen grader til den ene siden.

COPYCAT
I Konkret har det abstrakte blitt skilt fra det nonfigurative, utstillingen har latt det abstrakte utgŒ. Skillet er naturlig ettersom det abstrakte finner forbilder i naturen, ved Œ forst¿rre, forminske, gj¿re det sl¿rete, eller bruke andre optiske virkemidler for Œ forandre mŒten Œ se verden pŒ. Nonfigurasjon pŒ den annen side er rett og slett nonfigurativ, fullstendig blottet for relasjon til den virkeligheten som m¿ter netthinnen. Den r¿de trŒden starter med bilder av Thorvald Hellesen og Charlotte Wankel. Sammen med Ragnhild Kaarb¿ er de to regnet blant landets tidligste kubister.

Den nylig avd¿de Lillehammer-kunstneren Jakob Weidemann er representert med to bilder, henholdsvis en kubistisk kompisjon i blŒtt fra 1949 og en et annet tidlig bilde fra midten av 50-tallet, f¿r han hadde funnet sin velkjente pastellfargede abstrakte impresjonisme. Weidemann var en n¿kkelperson i gjennombruddet for det nonfigurative maleriet i Norge. Med tydelig kubistisk forbilde malte Weidemann likevel ikke kubisistisk. Picasso malte instrumenter og kvinneskikkelser slik de kan synes brukket opp i stykker slik tanken tenker ting abstrakt. Maleriene hans var figurative, Weidemanns bilde har ikke forbilde i den tinglige verden.

Odd Tanberg er godt representert i Konkret, det samme er Bj¿rn Ransve, og Thorbj¿rn S¿rensen er selvf¿lgelig pŒ plass med et av sine Kenneth Noland-sitater. Det er mange Œr mellom Nolands Via Blues fra 1967 og S¿rensens Jeg hŒper ingenting kommer i veien fra 1999, enda sŒ like de er.

DR¯MMEN OM � SKAPE NOE NYTT

Sitatet av Clement Greenberg, en av modernismens viktigste talsmenn, sier noe om hva modernistenes prosjekt var. � v¾re Gud ved Œ skape noe som kunne v¾re fullverdig i seg selv, autonomt, uten Œ mŒtte bety noe annet. Det skulle v¾re en gjenstand, like naturlig som et tre er et tre, med r¿tter plantet i jorda og med grenene strukket mot sola. Maleriet var et maleri, med oljemaling pŒ et lerret. Noe forenklet kan man si at modernismen fikk sin reneste form i USA med minimalismen [3], og kunsten ble virkelig seg selv nok. Med modernismen ble kunsten en metakunst der det var selve mediet som ble diskutert kritisk. Mens blant annet minimalismen hadde tunge tankesystemer som bakgrunnsteppe, har kunsten her hjemme v¾rt mer opptatt opplevelsen formene gir.

INDIVIDUALISME
Sv¾rt fŒ av dagens norske kunstnere jobber kun med nonfigurasjon. Den f¿rste nonfigurative kunsten hadde knapt rukket Œ fŒ fotfeste i Norge f¿r andre figurative mottendenser satte inn for fullt, og stilen har aldri blitt rendyrket. Kanskje kan man se spor av en st¿rre individualisme og personlig vri i det ny-modernistene bildet. Bj¿rn Ransve har for eksempel hele tiden jobbet med ulike stilarter og aldri v¾rt helt og holdent nonfigurativ kunstner. Av de mer hum¿rfylte innslagene som er valgt ut til Konkret er materialbildet Skimmer av L¿vaas & Wagle, et nyaktig montert virrvarr av nylonstr¿mper, og Paul Brands knall gule Magiske kvadrat.

Det er vanlig Œ anta at den nonfigurative kunsten i dag har et annet utgangspunkt enn den som ble produsert pŒ 1960-tallet. Det er ogsŒ vanlig Œ anta at dagens nonfigurasjon fungerer som en referanse til tradisjonen. Likevel er det vanskelig Œ forstŒ at ny-modernistene har behov for Œ gjenta, eller komme med sŒ og si de samme argumentene, som noen har gjort f¿r dem. Det figurative maleriet lever i dag i beste velgŒende, til tross for fotografiet, videoen og dataen, fordi det har noe pŒ hjertet. I den historiske fremstillingen Konkret gir, virker gamle nonfigurative argumenter estetiserende og dekorative.

NOTER
[1] Hans-Jakob Brun, Etterkrigstid. Norges Malerkunst, 1993.
[2] Clement Greenberg, Avant-Garde and Kitch, Partisan Review, 1939.
[3] Diskusjonen gŒr om hvorvidt minimalismen var modernismens toppunkt, eller om det tvert om representerte noe nytt og et brudd med modernismen.