En nyervervet samling av Ryszard Warsinskis etterlatte tegninger og grafikk er vist på Nasjonalgalleriet. Bildene er for det meste innhentet etter kunstnerens død, og arbeidene spenner over et lengre tidsrom. I følge de i kunstmiljøet som kjente ham, jobbet Warsinski noe isolert som kunstner, og er blitt regnet som en slags outsider i norsk kunstmiljø. Den retrospektive utstillingen av Warsinski-samlingen som er vist i Najonalgalleriet, og som er innlemmet i museets faste Kobberstikk- og håndtegningssamling, gir et større publikum anledning til å gjøre seg kjent med denne kunstneren. Det plasserer ham også inn i et norsk kunsthistorisk (samtids)perspektiv, hvor det understrekes at arbeidene Warsinski produserte, var av stor betydning for mange norske kunstnere. Bildenes tema kommer frem gjennom det at motivene berører betrakteren umiddelbart via sine absurde og ofte skremmende gestalter. Bildenes motiver fremstår som komplekse, ofte gjennom en ofte svært gjennomført håndverksmessig detaljert utforming. Motivene er preget av en surrealistisk gjengivelse av verden, de synes å uttrykke en følelsesmessig frykt og en intellektuell fremmedgjorthet for omverdenen, og kanskje også for sitt eget selv. Surrealismen som den kunstretning som oppsto i begynnelsen av forrige århundre, gir en pekepinn for hvordan å gripe an Warsinskis billedverden. Men der surrealistene laget formkonstruksjoner som utfordret vår vante verden og fremmedgjorde oss for naturalistsiske, impresjonistiske eller ekspresjonistiske avbildninger av denne verdenen, og lekte med våre forventninger til kunstformer, synes Warsinski å gripe fatt i den fremmedgjøring man kan føle selv i sin eksistens, i sin egen form. Bildenes siktemål synes å være å oppløse former. Bildene kommuniserer forvirringen omkring en oppløsningstendens som gjenspeiler følelsen av å bli eller være misformet. Og slik vitner formoppløsningen om en kamp mot og med det formmessige, brakt på form. Der surrealistene bygget opp en underlig formverden, bryter Warsinski ned denne underlige formverdenen, gjennom å avkle stillasene, eller bryte av en bit her og der hvor vi fremdeles kan ane noe fast og stabilt. Bildene gir som nevnt en nokså skremmende opplevelse, men er også fascinerende og til tider vakre på sitt forunderlige vis. Bildene er gjennom det håndtverksmessige arbeidet fylt med tradisjon, mens det bildene viser er uforsonlighet med tradisjoner og vante forestillinger. Disse bildene stiller slik tankevekkende spørsmålstegn om å kommunisere eksistens til betrakteren.