Elling Reitan ble årets Nobelkunstner anno 2000, og har hatt flere store utstillinger i New York.

Reitan kan trygt sies å være en av Norges mest koloristiske billedkunstnere. Fargebruken er dristig, og til tider virker den nesten voldsom. Det er tydelig at kunstneren er blitt trygg nok til å slippe seg løs. Her vises nærmest ingen respekt for såkalte vanskelige fargesammensetninger, og friheten fra konvensjoner om fargebruk er tydelig. Fargene pulserer freidig imot oss, og i noen motiver er det nesten som lyser kommer fra selve bildet og ikke fra lyskasterne i taket.

Selv om fargene ofte er utagerende og voldsomme oppfattes det sjeldent som en bombastisk uttrykksform. Det hviler et drømmeaktig slør over bildene. Reitan er en figurativ kunstner, og mye av motivene går igjen med morsomme og forunderlige variasjoner. Idéene til motiver er ofte hentet fra litteratur og filosofi. Dette kommer fra kunstnerens sammensatte akademiske bakgrunn. Han har hovedfag i litteraturhistorie og mellomfag i filosofi, og det er også herfra Reitan har hentet inspirasjon til sine spesielle kjennetegn. Bildet i bildet er hentet fra Shakespears play within the play, og de to tynne strekfigurene som går igjen i alle hans senere arbeider er inspirert av Østens filosofi som en tolkning av yin og yang. I tillegg til sin akademiske bakgrunn har Reitan gått fem år på Nerdrum-Akademiet. Preget fra Nerdrum har Reitan for lengst ristet av seg, men i det eldste av bildene er det tydeligere hvem han har gått i lære hos. Andre kunstneriske inspirasjonskilder er gjenkjennelig i flere av bildene. Her finnes elementer fra Dalis surrealisme, Munchs linjeføring og Van Goghs stjernehimmel.

Det er tidvis mye symbolikk i bildene. Antikkens mytologi blandet med moderne uttrykk og symbolbruk skaper en form for filosofisk tidløshet. Kvinneskikkelsen dekorert med eller representert som sommerfugl og påfugl er et gjennomgangstema i utstillingen. Det flyktige vakre i naturen kombinert med det klassiske kvinnebildet er for denne betrakteren påfallende. Kanskje kan et ambivalent forhold til kvinnen spores?

Budskapet som blir presentert i brosjyren, om å skape våre egne drømmer og tanker og på denne måten utvikle våre egne visjoner, er dessverre ikke alltid like lett å finne igjen i utstillingen. For liten utstillingsplass gjør at bildene sloss litt om oppmerksomheten, og det ødelegger for helhetsinntrykket. Utstillingslokalet er kanskje ikke ideelt for denne type kunstner, men utstillingen gir likevel en sjelden sjanse til å få et innblikk i denne kunstnerens store produksjon og ikke minst variasjon.

Bildene utfordrer, som tidligere nevnt, kanskje ikke den som er ute etter offensive og provoserende ideer, men det tror jeg heller ikke er hva kunstneren ønsker. Summen av dette gjør at utstillingen for meg står som mer drømmende, undrende og dekorativ enn idemessig banebrytende.

Kunstneren har lenge hatt stor respekt for organisasjonen Leger uten grenser og har i forbindelse med utstillingen donert et oljemaleri til organisasjonen. Dette skal i løpet av utstillingen auksjoneres bort hvorpå inntektene skal gå til Leger uten grenser.