"Most people go through life dreading they'll have a traumatic experience."
- Diane Arbus (1923-71)

Danske Eva Merz (f. 1966) har i januar gjestet Galleri Uten Navns turkise himmelseng og utstillingslokale på Grünerløkka. Merz har inntil nå hovedsaklig arbeidet med foto, men i utstillingen "Aldri si aldri: Rear G.U.N. Attack" tegner hun løs på galleriets fire vegger, inspirert av galleriets navn (G.U.N.) og av en utrolig instruksjonsbok, S.W.A.T. Tactics (1983), utarbeidet til bruk for den amerikanske spesialpolitistyrken Special Weapons And Tactical team.
Det første jeg ser da jeg kommer inn døren på G.U.N. en sen torsdagsettermiddag er en strektegning av en hund. Etter å ha tatt et raskt overblikk over de fire veggene føler jeg meg som hensatt til en opplæringsbok i t'ai chi chu'an. Enkle pedagogiske strektegninger med tilhørende røde piler som skal indikere bevegelsesretning for hender, armer, hode, whatever dekker alle veggene.
Ved inngangsdøren er en radio og noe som ser ut til å være en pistol tapet inn i solid, sort klebrig tape og festet til veggen. Radioen står lavt på og suser og mumler til dels uforståelig, til dels forståelig dansk. Hm... er det et murder mystery på gang? (Disse to arbeidene er kalt "Truth or Consequence", nr I og II.) Den danske radiokanalen hun har valgt, sendte i inntapingsøyeblikket "nyheder, der siger noget om nogle mord, begået med skydevåben. Nyhetsmedierne er delagtige, når det gælder om at skabe frygt blandt mennesker." Ett enkelt fargefoto kalt "Rear - G.U.N. - Attack - Document" henger også på veggen. Tre mennesker står oppstilt. En reminisens av en del av prosjektet som aldri ble noe av. Opprinnelig hadde Merz tenkt å rekonstruere scenen som utspiller seg i tegningene i fotografier hvor venner av henne spilte de samme rollene. Dette fungerte ikke helt som planlagt, men fotoet på veggen er en slags dokumentasjon av at rekonstruksjonen virkelig fant sted.

GOOD GUYS, BAD GUYS - OG DEN HJELPELØSE BLONDINE
Jeg tar en runde rundt og kikker nærmere på tegningene. Billedserien "Disarming a suspect in a rear gun-attack" forteller instruktivt nettopp hvordan du avvæpner en mann som har grepet en annen mann bakfra og truer ham med sin pistol. (Hvis nå dette skulle hende deg!)

Skurken er liten, skallet og fetladen med mørke solbriller, helten er høy, veldreiet og har sin blonde manke i behold. I tillegg sitter en overmannet blond kvinnelig skjønnhet på gulvet og venter på sin redningsmann. Sånn bare til pynt, får vi tro, - akkurat slik Skavlan pynter sitt studio med vakre kvinner hver lørdagskveld for å føle seg litt ekstra sexy. S.W.A.T.ere trenger vel også litt egopleie. For hva annet har hun der å bestille? Hun er ikke en del av den instruktive scenen som utspiller seg i bilde etter bilde.
Tegningene er enkle, uten detaljer og skygger, nærmest tegneserieaktige. Alle figurene er litt over legemsstore og de rager således over de besøkende. Konseptuelt, med pop-kunstnerens ironi. (Hun røper i en tekst hun har skrevet i forbindelse med oppholdet i G.U.N. at konseptkunstneren Sol LeWitt er hennes store guru, og hans bok "Sentences on Conceptual Art" hennes bibel.[1]) Merz ønsker med sine tegninger å snu problemstillingen på hodet og setter således fokus på den bevæpnede personen da "det er ham man naturligt vil identificere sig med, når man kigger på tegningerne". Av samme grunn har hun tegnet de to personene som sivile. Hun ønsker at vi skal identifisere oss med skikkelsene på veggen, og da måtte uniformen vekk.

FRYKTEN OG MENNESKETS BEHOV FOR "SIKKERHET" - OG MAKT
Jeg var så heldig å treffe Eva Merz i galleriet og fikk en informativ omvisning. Hun fortalte at hun er svært interessert i bruk og misbruk av skytevåpen. Og i den bakenforliggende årsaken: Frykten. Utstillingens tittel, "Aldri si aldri", er her en metafor for menneskets iboende frykt for traumatiske hendelser. Det er, som hun også skriver, "et skæbnesvangert udtryk". Hun ønsker å sette seg inn i fryktens psykologi, inn i hvordan et menneske som er underlegent tenker og handler for å endre situasjonen og ta makten. Slikt sett er pistolen et godt symbol på "en ultimat magtfaktor. Interessant og satans uhyggeligt...!"[2] Og med frykten kommer ønsket om å spille helt, en slik en som den blonde kjekkasen Merz viser oss på veggene. En som selvsagt behersker S.W.A.T.s teknikker, karate, selvforsvar, judo, etc., etc., og er rustet til tennene, alltid parat. I tilfelle ulykken skulle skje.Aldri si aldri! Det er best å være forberedt!

ALVORLIG BUDSKAP MED IRONISK DISTANSE
Det er en tung samfunnskommentar Merz leverer i G.U.N., innpakket i tegneseriedrakt og sort tape. Det kan kanskje virke paradoksalt med et slikt sprik mellom budskap og symbol, men det fungerer svært godt og gir en ekstra, absurd dimensjon til det hele. Merz skriver selv at hun trenger en viss distanse til dette tragiske emnet, noe tegneserieformen gir henne. Således får "den seriøse, amerikanske specialtrænede politimand og forbryderen et komisk udtryk, som gør det lettere at forholde sig til emnet. For sjovs skyld tegner [hun] den lille, kønne dame med lange ben, som er taget til fange og den dumme hund, der ikke gør andet end at tænke på at sige GRRRR.... Så kan man fantasere over om helten får damen til slut, eller om han tager pistolen og skyder hunden...."

NOTER:
[1] Konseptkunsten forsøker å avskaffe det fysiske så fullstendig som mulig, og søker å forbigå den optiske stimulering til fordel for intellektuelle prosesser som publikum blir invitert til å dele med kunstneren. Det er altså hovedsakelig en kunst bestående av mentale mønstre, legemliggjort med de midler kunstneren mener passer Kunstformen oppsto i 2. halvdel av 1960-tallet, men fordi dens råmateriale var idéer, og også språk, opplevde den en sterk gjenoppliving i slutten av 1980-årene, en periode da kunstverdenens avant-gardes oppmerksomhet vendte seg mot sak og innholdsbasert arbeid. (Edward Lucie-Smith, Movements in art since 1945: Issues and Concepts (3. utg. London: Thames and Hudson, 1995) 183, 185-86.)
[2] Sitat fra pressemeldingen.
[3] Eva Merz, Aldri si aldri: rear - g.u.n. - attack: om at lave en udstilling (Oslo, 2002). Tekst produsert i forbindelse med utstillingen.