"The essence of God is like a wheel(...),
the more one looks at the wheel,
the more one learns about it its shape,
and the more one learns,
the greater pleasure one has in the wheel(...)."
- Jacob Böhme, 1612

GUDOMMELIG GEOMETRI
Luftig og lett er de to første assosiasjonene jeg får da jeg entrer Gro Jessens (f. 1938) utstilling i KunstVerket Galleri. Her går det i skumgummiaktige sirkler og flokete trådklaser, stramt bundet opp av tekstildukenes firkantformat. Brorparten av de ti utstilte arbeidene er holdt i samme kvadratiske format og måler 120 x 120 cm, bl.a. "Flammen", "Punkter og knapper" og "Steinen". Felles for disse kvadratiske arbeidene er en tekstilduk, med svake grå og blålige marmoreringer i periferien av bildet. Mot midten av disse bildene flasker det seg, og ting begynner å skje: Bildenes mørke sentre består av påtrykte mønstre med en aning glitter i fargen (hvis man går nært nok innpå), pålimt heldekkende viskosefloss som skaper putelignende, svakt modellerte hvite "knapper", sorte tråder - en interessant variasjon av en opak dybde og fylde, og en transparens. Alt innen kvadratets rammer. Spenninger oppstår i kontrasten rom - tomrom (eller kanskje "luft" er et bedre ord). Bildene er preget av geometri, men oppfattes likevel ikke på noen måte som rigide. Man kan kanskje trekke en parallell til de prinsipper og modeller for guddommelige geometrier som f.eks. Giordano Brunos figurer for ånd og kjærlighet fra 1588 uttrykte. Eller til tibetanske mandalaer, - åndelige bilder av verdensordningen, ofte kombinert med elementer fra de fire himmelretningene. Den matematiske tittelen "Fraktal" kan kanskje også peke i retning av en opptatthet av harmonier og guddommelig geometri.

EARTH, WIND AND.... ENERGY!! JESSENS BRUK AV NATURELEMENTER
Høyt oppe på galleriets ene langvegg er "Sirkelsystemer, luft" og "Sirkelsystemer, jord" montert. To bølger av store, runde elementer, som luftbobler nærmest, danser over veggflaten, - den ene holdt i blåtoner, den andre i bruntoner. Noen av sirklene er hele, noen er gjennombrutt av andre sirkler igjen. Disse to arbeidene kan leses som et par, - eller sees som to selvstendige verk. De kompletterer og utfyller hverandre og lykkes så absolutt med å fylle tilskuerens energilagre en blek senvinters dag. For det slår meg at Jessens arbeider nærmest innehar en helende kraft. De insisterer på sin livlighet og livsgleden formerlig oser ut av dem. (Et tips til innkjøpskomitéene rundt omkring på institusjoner som driver med helbredelse.) I tillegg viser hun arbeider med titlene "Element", "Flammen" og "Steinen". Således er tre av de fire sublimerte elementene (ild, vann, jord og luft) fremstilt.[1] Ilden er det eneste av alle "elementene" som menneskene selv kan forårsake. Den er et mannlig element, et tegn på det gudelignende mennesket, på livskraft, hjerte fruktbarhet, opplysning og sol.
Den mørke mystiske "Steinen" Jessen har produsert (som ikke hører til i denne kategorien) kan kanskje peke hen mot alkymiens "De vises stein", et symbol for den åndelige strebens endelige mål. Denne steinen forvandler uedle metaller til gull.
Motivet for alle arbeidene er oppbygd etter en forestilling om molekylære strukturer[2], og et viktig identifiseringspunkt er fokuset på partikkelen (punktet eller punktene). "Tingen som genererer denne vibrerende energien som finnes i alle ting. ... Luften er et komplett kaos av kalde og varme partikler som flyr rundt i forskjellige hastigheter. ... Rommet mellom en ting og tingens oppløsning kan være en del av hva jeg gjør. Det kan minne om når jeg lener meg tilbake og kikker, i søken etter et språk".[3] Denne interessen for energivirvler og partikler kan også settes inn i et alkymistisk prosjekt

FRIHETEN BAK SPEILET: DEN SUPERSYMMETRISKE TVILLING
Jessen er i en bra utvikling som kunstner. Fra arbeider som "Skygger på vannet" (vist i Hå Gamle Prestegard i 1997) til hennes forskjellige varianter av "Speilpartikler" har hun distansert seg enda mer fra kunsthåndverket og tatt steget fullt ut, og inn i den rene billedkunsten. Med glans. For selv om hun lekende alluderer til håndverket ved sine allusjoner til knapper og tråd og den kvinnelige håndverkssfæren, så bærer disse bildene preg av en mye mer konseptuell og intellektuell tematikk. Idéer knyttet til speilet virker viktige for henne. Hele tre av arbeidene vist her har titler som henspeiler på dette: "Hvite speilpartikler", "Speilpartikler" I og II. I en artikkel i Kunsthåndverk i 2001, som hun nettopp har kalt "Supersymmetrical mirror particles" (Supersymmetriske speilpartikler) sier hun:

Speilet har alltid virket magisk på mennesket. I følge Umberto Eco tilhører speil det katoptriske universet, "en virkelighet som er i stand til å gi inntrykk av virtualitet." Det kan ikke referere til noe som ikke er det. Idet du forlater speilet, er speilbildet ditt borte. I tillegg speiles verden i speilets blanke flate og gir et motsatt bilde fra hva vi ser. Det semiosiske universet derimot "er en virtualitet som er i stand til å gi inntrykk av virkelighet"[5], med maleriet som det perfekte eksempel på semiose[6]: "...det man kan se, er... resultatet av en behandling av overflaten slik at det ser ut som om den reflekterer stråler fra en gjenstand".[7]
Idéen om den supersymmetriske tvilling finner gjenklang i en rekke forestillinger om tvillinger. Tvillinger symboliserer gjerne et slags "temperamentenes dualistiske system: den ene er mild, passiv og innadvendt, den andre dynamisk, krigersk og utadvendt... Tvillingene er et 'lufttegn' med betydningen dualisme, adskillelse, motsigelsesfylde, likhet og mangfold, gjentakelse av handlinger osv.".[8] Tvillingforestillingen kan kanskje også kobles opp mot den alkymistiske idéen om androgynitet.

Finnes det så ikke svakheter ved denne utstillingen? Skal jeg komme med noen innvendinger måtte det være at det største arbeidet, "Aquarell" ikke virker som om det hører til. Med alle sine glade fargeklatter, stjerner og rundinger virker det som om kleskoden er feil. For dette bildet virker mer passende som en illustrasjon enn som pendant til noen av de andre arbeidene vist i KunstVerket. Tittelen klinger heller ikke naturlig sammen med de andre verkene. Det er ikke like stramt, like symmetrisk og geometrisk. De barnlige forenklede stjernene og fargeklattene leder tankene hen mot en barnebok. Men for all del, det er ikke noe galt i dét. Arbeidet skulle bare ha vært vist i en annen setting, sammen med andre typer verk.

EN ALKYMISTISK TEKSTILKUNSTNER?
Både uttalelser, titler og bruk av geometriske former leder tankene hen til en kunstner opptatt av naturelementene, geometri, fysikk, - sannsynligvis også av alkymi og mystikk. Her har vi luft, ild, jord, (de vises) stein, partikler, speil og idéen om den supersymmetriske tvillingen, det andre jeg'et bak speilet, jeg'et som løser seg opp og blir til ett med verden rundt. Og det hele er ladet med en intens, positiv energi, - en realisering av et prosjekt verdig en sann alkymist.

NOTER:
[1] De alkymistiske symbolenes fortolkninger her er hentet fra to kilder: 1) Hans Biedermann, Symbolleksikon (Oslo: Cappelen, 1992), og 2) Alexander Roob, The Hermetic Museum: Alchemy & Mysticism (Kšln: Taschen, 1997).
[2] Pressemeldingen.
[3] Gro Jessen, "Supersymmetrical mirror particles", Kunsthåndverk 1-2 (2001): 14. Min oversettelse.
[4] Ibid. Min oversettelse.
[5] Umberto Eco, "Om speil", Den nye middelalderen: og andre essays, Umberto Eco (Oslo: Tiden, 2000) 237.
[6] Semiose "består i relasjonen mellom et tegn, tegnets objekt (eller innhold) og tegnets tolkning". Eco, Op. cit., 195, note.
[7] Eco, Op. cit., 234.
[8] Biedermann, Op. cit., 409.