Elisabeth Mathisen (f. 1961) er en kunstner som liker å variere sine uttrykk. Gjennom hele sitt kunstnerskap har hun arbeidet parallelt med video, tegning og performance, noe som har gitt henne muligheten til å utforske forskjellige sider ved seg selv og kunsten. Mens tegningene er holdt i en var, nesten sår strek, har hun gjennom performancene fått spille ut den aggressive og ofte også den hysteriske siden av seg selv.[1] I Tegnerforbundets lokaler viste hun i januar-februar sine nyeste tusjarbeider, videoarbeider med egne performance-stunts bl.a., artist books' og en liten installasjon. Tema for utstillingen var menneskelige relasjoner.

ENKLE STREKER MED PERSONLIG VRI
Mathisens tegninger er minimalistiske. Helst bare sort tusj på ark, - av og til en detalj i blått eller rødt, som den røde strømpen i "Uten tittel" (avbildet øverst i venstre spalte), eller den blå tungen i "Blue Tongue II", en tegning som vel henviser til hennes performance "Blå tunge" i 1996, hvor hun brukte tungen som pensel og blåbærsyltetøy som maling. Alle tegningene er ytterst enkelt hengt opp med knappenåler. Kant i kant, i grupper. Tegneren Mathisen har utviklet et eget univers av absurde, surrealistiske skikkelser og hendelser, og hennes enkle strek og originale løsninger gir en varmt humoristisk valør til bildene. Men bakenfor streken aner vi et alvor. Det er det nære og kjente, dagliglivet sett med en kvinnes øyne som behandles - og forvrenges. Men det forblir likevel alltid gjenkjennelig i all sitt vanvidd. For i Mathisens verden kan en hånd gjerne ha en vingelignende utvekst, og to kjoler kan godt danse sammen. Og det fungerer fint. Jeg blir særlig betatt av den rosa kjolen med gule prikker, på sin vei gjennom supermarkedet. Et fellestrekk for alle tegningene er deres enkelhet. Motivet er gjerne konsentrert midt på et ellers tomt ark. Det er få detaljer å skue. Alt er gjort så sparsomt som mulig, og likevel fattes intet. Mathisen sier selv om sine tegninger: "Jeg jobber mye med å få de så enkle som mulig uten at motivet blir utydelig. Jeg ønsker at tegningene skal være klare, direkte og tydelige."[2]

I overgangen mellom tegnedelen og videodelen finner vi en mini-installasjon: En saueskinnfell er plassert midt på gulvet. Oppå den ser vi en rosa roman og et par sorte hansker. Det hele er belyst av en svært gul rund lampe, hengt like over tablået. Hadde det ikke vært for de sorte hanskene og det sterkt gule lyset, ville jeg tro vi var hensatt til et drømmende lite rosa kvinneunivers. Men disse to faktorene får meg til å nøle. Hva er dette? De sorte hanskene kan virke litt skumle, og lampen er ikke akkurat intim. Arrangementet kan kanskje minne om et 1980-talls bokcover til en detektivhistorie hvor elementer som ikke passer inn, gjør en lett urolig og engstelig.

VIDEO- OG PERFORMANCEKUNSTNEREN MATHISEN
En rekke videoskjermer står stilt opp side ved side. De viser alle forskjellige filmer som går i loop. ƒn av skjermene fanger min oppmerksomhet straks, med sine vanvittige scener med bl.a. en enorm plastelefant(!). Av andre små snutter som vises er bl.a. en hvor Mathisen selv, sittende ved kjøkkenbordet, forsøker å krølle sammen et A4-ark til en liten ball - med munnen (tittel: "A4".) Hendene holder hun ned langs siden. Det er en strevsom prosess, ganske ubehagelig å utføre vil jeg tro, og komplett absurd. Som en idé man kanskje kan få og utføre når man kjeder seg sånn i hverdagen, men likevel finner verden såpass rar at man kan tillate seg (eller komme på) å gjøre slike ting. Kanskje for å gjenopprette kaos-balansen? I en annen video ser vi en kvinneskikkelse som frenetisk støvsuger og trekker fyllet ut av en grå femtitallsstol som hun har skåret hull i setet på, - en slik stol alle oldemødre har. Personen på skjermen arbeider frenetisk med å ordne opp i dette selvskapte rotet, og for å nå en perfekt balanse mellom stolen og fyllet som tyter ut. En nevrotisk husmors hverdag? Et tvangsnevrotisk ensomt menneskes forsøk på å kontrollere angsten? Vi får også se et par kvinneben ikledt gullsko som balanserer langs kanten på et skrøpelig stuebord, samt en rå kyllingskrott som plasseres litt her og litt der, for eksempel oppi sengen. Og, ikke minst, et klesstativ fylt med rosa klesvask, hvor i tekstingen forteller oss om en usynlig hovedpersons (eieren av klesvasken?) ambivalente forhold til å iføre seg rosa. Og om den fascinerende kvinnen i rosa på bussen - som ikke ble tatt på alvor. Alle videoene er besnærende og interessante. Man får ikke lyst til å gå sin vei før man har sett alt. (Og det er ikke mange kunstvideoer som klarer å få meg til å se dem fra ende til annen.)
Mathisen sier selv at hun "forsøker å få frem alle lagene i livet og så snu dem på hodet. Og jeg er egentlig ganske komisk av og til, jeg gjør litt narr av meg selv. Så den er både harsellerende og sår og det kommer aggresjon frem og samtidig er det også litt humor... De fleste arbeidene mine handler ... om det private. ... Gjennom å være personlig tilnærmer jeg meg det samfunnet jeg har vokst opp i og lever i. Så jeg er bevisst på at jeg vil være politisk gjennom det personlige."[3]

HJEMMETS INTIME KVINNESF®RE OG ENSOMHETEN
Som Flygari Johansen påpeker så har bevisstheten rundt og forholdet til den kvinnelige kunsttradisjonen vært svært viktige faktorer i Mathisens kunst. "Ikke et eneste av Elisabeths verk kunne ha vært gjort av en mann. Hun tar konsekvent med seg kjønn inn i arbeidene, ikke på en hevdende måte, men som en naturlig del".[4] Det er hjemmet, kvinnen, kvinnekroppen, kvinnerommene og kvinneaktivitetene som preger de fleste av arbeidene her. Uten å være kjedelig eller programmatisk korrekt et eneste øyeblikk leder hun oss inn i dette dadaistiske kvinneuniverset og underholder oss stort. Hun er nådeløst åpen og ærlig i sin bruk av seg selv. Tøff som tusan, og samtidig rørende sårbar i sin selveksponering. En perfekt balansegang. Jeg har alltid hatt stor respekt for Elisabeth Mathisens kunstnerskap. Og hun skuffer ikke denne gangen heller.

NOTER:
[1] Svein Flygari Johansen, "Om Elisabeth Mathisens kunst", Elisabeth Mathisen (Oslo: E. Mathisen, 2001) 3.
[2] "Samtale mellom Elisabeth Mathisen, Anne Karin Jortveit og Christel Sverre 6. januar 2001", Elisabeth Mathisen (Oslo: E. Mathisen, 2001) 44.
[3] Ibid., 51.
[4] Flygari Johansen, Op. cit., 5-6.