LARS STRANDH
Lars Strandh var ferdig utdannet ved Statens Kunstakademi i 1997. Han har hatt separatutstilling i Tromsø og Bergen Kunstforening. Han har også deltatt på flere andre utstillinger, bl.a. Høstutstillingen.

ENKELHETENS UTTRYKK
Arbeidene er uhyre enkle og renskårne i sitt uttrykk. De kan i så måte raskt oppsummeres som jevnt malte fargeflater, i en begrenset fargeskala, på enkle hvite lerreter. Hans malerier gir et rent, ryddig og enkelt inntrykk. Selv når man går helt inn på bildene og studerer dem i detalj beholder de sitt overmenneskelige og maskinelle preg. De opptrer ofte i serier og med en begrenset fargeskala. I Galleri Brandstrup er det sterke farger i lilla, turkis og giftiggrønt. Dette så vel på de små som de store lerretene. Forskjellen mellom de forskjellige arbeidene kan være fargevalget eller at "motivet" (den malte flaten) har blitt forskjøvet på lerretet i forhold til hverandre. Fargeflatens størrelse kan også ha blitt endret litt. Lerretenes preparerte hvite flater danner rammer om de nesten monokrome fargeflatene. Penselstrøkene er så godt som usynlige idet strøkene er så jevne at de knapt er antydet. Likevel kan mørkere og lysere vannrette stripenyanser sees selv på lang avstand, men de er så kunstferdig utført at øyet lures til å tro det er lysets refleksjon i lerretet. "Kantene" mellom malt flate og lerret er så jevn at man skulle tro Lars Strandh hadde malt på et lerret og så klippet det ut og limt det på det nåværende lerretet. Trass i all denne rolige og kunstferdige nærmest maskinmessige utførelsen er det en alvorlig og urolig undertone. De små forskyvningene i motivene på lerretet og deres forskjellige størrelse bidrar til å "vippe litt" på det maskinelle strømlinjeformete inntrykket. Balansen forrokkes og harmonien forstyrres. Jeg oppfatter derfor ikke arbeidene hans som så komplett harmoniske og rolige som man ved første øyekast skulle tro.

WILLIBALD STORN
"What do you see?" heter Storns utstilling i 2. etasje på Galleri Brandstrup (10. januar til 3. februar). Dette er en voldsom utstilling som nesten tar luven fra Lars Strandh med sine aggressive og brokete motiver. Willibald Storns verker opptrer i tilnærmet to størrelser og motivene fremstår i sitt mangfold som påfallende homogene. Det er naivistisk malte mennesker gjerne mørke i huden, om enn ikke alltid i en naturtro farge, for eksempel dyp rød. Deres relasjon til hverandre er heller ikke alltid like lett å få klarhet i da de er fremstilt i abnormale og forvrengte stillinger. Willibald Storn har også lagt inn en rekke ord og setninger i maleriene som for eksempel "Wo ist die grosse Liebe geblieben?", "Det er helt forferdelig", "Ich habe nur hassen gelerhnt", "Hunger fuck you" og "Ideologiene er farlige". Det er alle utsagn som vekker sterke negative assosiasjoner hos betrakteren, og sammen med til dels voldelige og aggressive motiver blir det desillusjonerte budskapet etter 11. september noe overtydelig. Motivenens hardhet kommer til uttrykk gjennom den aggressive og voldsomme malemåten og det sprakende fargevalget. Billedtitlene for eksempel Manhattan nr. 5 understreker nok en gang det destruktive aspektet. Det har tydelig vært mye hat og raseri bak mange av disse motivene. Bildenes mange detaljer gir et broket og voldsomt inntrykk hvor man som betrakter oppfatter hele motivet som et stort og altoppslukende kaos. Kaos Ð og undergangsfølelser er i så måte gjennomgangstema for mange av arbeidene hans.

Willibald Storn har også andre mer lyrisk stemte arbeider. Det er motivene skjuler seg bak titler som 25.07.01, 24.07.01, 23.07.01, 20.08.01 og 01.08.01. De er abstrakte og blottet for menneskelige figurer. Lerretene er av noenlunde samme størrelse og er dekket med mange lag med maling. De "nederste" lagene med maling er til dels holdt i mørke farger som mosegrønt og dyp lilla, og "splashet" på lerretet i sirkulære bevegelser. Over denne "grunningen" har Willibald Storn malt et fint og gjennomsiktig "nett", Ð former som til forveksling kan ligne blomsterranker. Det er holdt i lyse kremhvite og -gule farger. De kan minne om Gustave Moreaus malerier (fransk 1890-talls symbolisme). Det myke blondenettet legger seg som et teppe over de mørkere formene og danner en ikke bare en motsetning til den mørkere bakgrunnen, men også en malerisk brytning. Det oppnås gjennom det skjøre "teppet" som innhyller og skjuler den mørkere underliggende stemningen. "Blomsterteppet" danner i verkene, 20.08.01 og 01.08.01 henholdsvis en vannrett vegg og et kors som flyter ut i endene, der hvor "rankene" får vokse fritt og uhemmet. Rette linjer omgir og avgrenser skarpt blomsterrankenes frihet. I disse to motivene er det forøvrig galt å snakke om et teppe av blomsterranker da dette teppet er nærmest et kunstferdig utført drip painting, som får utfolde seg og danne et slør. I disse motivene er Willibald Storn mye mer poetisk. Hans forfinede og tilslørende tepper, som folder seg ut over lerretene i kremlyse valører, finner jeg i mye større grad å formidle en underliggende angst for tilværelsens eksistens enn hans overtydelige Manhattan 1, 3, 5 og 7.