Fire av verkene ble første gang stilt ut under Festspillutstillingen i Bergen Kunstforening i fjor. Senere har fotoarbeidene vært vist i en rekke utstillinger i Sør-Europa; i Spania, Frankrike og senest i Italia der et av bildene ble limt opp på en superboards utenfor justispalasset i Torino. Barclay har bodd i utlandet i mange år, både i Italia og Frankrike.

Billedserien «Révérence», som på norsk betyr hilsing, eller ærbødighet, består av ni store og seks mindre verker beskåret på en litt aparte måter. De er produsert med ink-jet på papir og tapetsert rett opp på veggen med lim. Verkene er tilpasset rommet og presentert i en størrelse som kler rommet. Fotografiene viser dansere i ulike teatralske positurer, alltid innadvedt, kun én av danserne møter kameralinsen med blikket. Kostymene, laget av designeren Christian Lacroix, er sentrale. Ifølge pressemeldingen fra galleriet ble Lacroix kleslagre grundig saumfart for å finne frem til de riktige haute-couture kreasjonene. Og det er det dette er. Fashion. Bildene fremstår verken mer eller mindre som fashion-fotografier, og kunne ha sklidd rett inn i et hvilket som helst glossy livsstilsmagasin. De er freshe, stilige å se på, rene, formale og proft utført. Her er det mye estetikk, i den daglige betydningen «overflatisk pent».

TOULOUSE-LAUTREC OG DEGAS
Går man hundre og tjue år tilbake i tid kan man trekke linjene til Edgar Degas pastellbilder av unge ballettdansere. Også her er komposisjonen tilfeldig, bildet beskåret akkurat over et ansikt, eller en rygg slik at kun bena syntes, danserne er også her innadvendte. Degas' bilder forteller ingen historier, like lite som Barclays. Degas brydde seg ikke om hvem disse danserne var og han hadde ingen følelser for dem. Han betraktet dem på samme måte som impresjonistene fanget lyset i et landskap. En annen kunstner som kan være aktuell å nevne er Henri de Toulouse-Lautrec. Hans plakatkunst var like streng og formal, med inspirasjon fra Japan. Det er mye geisha og Japan i kostymene til Lacroix og bildene til Barclay, med overdreven øyesminke, kritthvit hud og røde lepper. Like mye som det også er trekk som minner om Flamenco-dansernes fargerike kostymer og store smykker. Imidlertid er det uten det karakterisktske temeramentet til Flamenco- og Sevillanas-danserne.

Barclay har selv sagt at han er ute etter å finne kontrasten melom det vakre, behagelige og det heselige og stygge. Her er det verken ekstremt eller vakkert, det mangler temperatur og er verken kaldt eller varmt. Danserne svetter ikke, de strever ikke, de er uforløste.