Det har vært ekko i Nasjonalgalleriets saler siden direktør Anniken Thue åpnet utstillingen Natur og myte med brask og bram i oktober. Da var ambassade, italienske gjester og Ellen Horn på besøk. På tampen av utstillingsperioden gikk publikums våte og skitne fotavtrykk inn foran billettskranken og ut igjen. Inngangspengene skremte dem vekk. Resten av huset står tross alt til fri disposisjon.
I utgangspunktet høres en utvekslingsutstilling spennende ut. Norske landskapsbilder av kunstnere fra J. C. Dahl til Edvard Munch drar på turné til sydligere strøk, nærmere bestemt til Ferrara i Italia, mens vårt eget Nasjonalgalleri får låne et knippe malerier fra Galleria Nazionale d'Arte Antica i Roma. Bra deal. Men Natur og myte kunne aldri ha blitt høstens og vinterens store utstilling. Til det var den for snever.
«Landskap med figurer.» «Landskap med figurer og borg i det fjerne.» «Genrescene med bønder.» «Landskap med store trær.» «Landskap med elv og båt.» En trenger ikke særlig fantasi, eller illustrasjoner, for å forestille seg til hva slags bilder dette er. Klassiske, italienske landskaper som bakgrunn for en mytologisk scene, fantasikomposisjoner, såkalte capricci, eller utsikt over virkelige landskap, veduter.

UENGASJERENDE
Det italienske landskapet har lenge hatt en magisk tiltrekningskraft på nord-europeiske kunstnere. Det har ikke vært få som har reist på studieturer til den romerske campagnaen. Og disse bildene betyr nok mer for den som har opplevd Roma og campagnaen på egen hånd, enn de som ikke har det. Bildet med Castel Sant'Angelo i det fjerne av Gaspar van Wittel vil nok vekke noe større begeistring da. Men det helt store kicket er det uansett ikke mulig å få av denne utstillingen. Hvor er de virkelig kjente navnene? Gaspard Dughet (elev av datidens kanskje største kunstner, Nicolas Poussin), Claude Lorrain og Giovanni Paolo Panini, er alle kjente. De fleste maleriene er likevel av ukjente kuntnere for folk flest, litt som det var med «Venetianske Mesterverker» i 1999. Også da gikk det etterlysninger etter de virkelige mestrene.
Tilsammen 55 malerier, utlånt fra det tidligere pavepalasset Palazzo Barberini, i dag galleri, fikk plass i Nasjonalgalleriets saler fra oktober til januar. Syv av bildene, malt av Herman van Swanvelt, var tidligere veggdekorasjoner i den private festsalen til kardinal Antonio Barberini. Kanskje er det derfor det er så vanskelig å engasjere seg. Bildene er mer tapetmønster, en behagelig bakgrunn i en festlig anledning, enn kunst for et galleripublikum.
Selvsagt er det ikke mulig for et galleri å takke nei til å knytte både kulturelle og vennskaplige kontakter ved en utstilling som denne. Men bakgrunnen for denne kritikken går ut over Nasjonalgalleriets siste utstilling. Spørsmålet er hvorvidt denne type utstilling bør bli typisk for et norsk nasjonalgalleri, der det første som møter en innenfor døra er en gipsreplika av Michelangelos Moses? Dette var den andre utstillingen med innlånte verker fra Italia på rad, sist med «Venetianske mesterverker». Verden er stor, og selv om alle veier visstnok leder til Roma, strekker verden seg ut over Forum.

STORE NAVN
Spørsmålet må også stilles om hvorfor vårt nasjonale galleri virker så redde for å tenke bredt og kommersielt. Alt fra utstillingsplakater til kataloger virker alltid ytterst konservativt og uspennende. Store navn trekker folk, det syntes ved for eksempel Goya-, eller Harriet Backer-utstillingen. Hvorfor er det ikke flere av disse, med storverker galleriet selv sitter på, gjerne norske navn? Nasjonalgalleriet skal ha en oppdragende rolle, men det må være mulig å tenke taktisk kommersielt på en intelligent måte, og samtidig ha en undervisende rolle.
Det er ikke publikums feil at de ikke vil komme. Det er Nasjonalgalleriets kunsthistorikere som har i oppgave å arrangere publikumsvennlige utstillinger. Denne gangen har ikke magefølelsen vært riktig. Natur og myte var en sær utstilling for sært interesserte. Naturen nordmenn er glad i ligger langt fra Sydens ruinmalerier.
Ny utstilling åpner i mars med grafiske verk av Albrecht Dürer. Et stort navn denne gangen. Vi krysser fingrene og håper det går bedre.