Andras Mengyan er utdannet industridesigner ved Kunstakademiet i Budapest, og underviser som professor ved Kunsthøgskolen i Bergen.
    IKM-lokalene holder til en tidligere politistasjon og arrest, og utstillingrommene er lagt til nyoppussede fengselsceller i 1. og 2. etasje. Det er en ramme rundt utstillingen som Mengyan har valgt å tematisere over. Pressemeldingen fra IKM presenterer Mengyans utstilling som en refleksjon over det å være innenfor eller utenfor, innestengt eller utestengt. Utstillingen viser både maleri og skulptur/installasjoner, og disse fungerer som kommentarer til hverandre i forhold til synsvinkler og perspektivforskyvninger, visuelt som mentalt.

Mengyans arbeider er opplyst med ultraviolett lys som møter oss på en litt nådeløs og ikke helt imøtekommende måte. Det gjør litt vondt å se på disse arbeidene, og det harde og bastante i arbeidet understreker bildenes budskap; det å sitte fast, bli formet, tvinges ut av eller holdes innenfor en form. Mengyans postmodernistiske formspråk er en slags kubistisk variant av op-art, men man kan også få assosiasjoner til futuristenes klaustrofobiske hyllest til en ny tidsalder. Bruken av lys og ulike installasjoner kan også lede tankene hen mot mer nåtidige minimalistiske uttrykk.

Bildene, som er malt i fluoriserende farger, viser firkanter og regtangler som bukter og vrir på seg, geometriske former som strever med å passe sammen eller fri seg fra hverandre, trekanter som tvinges i bakgrunnen eller bryter ut mot flaten av bildet. Og alt i UV-opplyste skarpe farger som gjør at du ikke tør eller orker å gå for nære bildene.
    Bildene skriker ut perspektiver som vil inn eller ut, som er synlige eller holdes usynlige. Et rom viste et ganske mørkt og dystert maleri som gav min galleriledsager assosiasjoner til krig og bomber, med sine flekkvise felt av lysende blått og svart, og omriss av papirflyaktige figurer i gult. Et truende bilde som ikke akkurat maner til stille meditasjon.

Mengyans installasjoner er laget av materialer som glass, plastrør og metall. Et sted finner vi en rektangulær kube som kan minne om et akvarium - inne i akvariet ligger lag på lag med glass farget i neon og omringet av speil. Kuben er plassert på gulvet, og når man titter ned i den, gjenspeiles uendelige typer av verdener nedi der, og fengselscellen får en illusjonistisk rømningsvei.
    I en annen celle vokser plastrør formet som spiraler opp av gulvet, opplyst flekkvis av små fargede lysbiter som er plassert inni rørene. Den lysende sivskogen på gulvet gir et organisk inntrykk der inne i den mørke, innestengte cellen, som en kontrast mot blendet vindu og hardt betonggulv.
    I andre rom finnes mindre glassbokser med fargede flak og elementer som hører sammen eller ikke sammen, men som er presset sammen til å passe inn i kubeformen. Og andre steder er det små skulpturliknende intallasjoner av vridde metalltråder som danner ulike mønstre viklet inn i hverandre eller skjønnsomt lagt side ved side.

En større installasjon viser smale nesten takhøye kubesøyler av gjennomsiktig glass med neonfargede bymotiver på. Man gjenkjenner kjente reklameskilt på norsk, engelsk, ungarsk, gammeldagse kjøretøy og hus, fragmenter av bymiljø og -symboler. Disse søylene kan man vandre i mellom og kjenne seg ganske forkommen. Søylene fyller hele rommet, og den knappe plassen imellom innbyr ikke til en samtale mellom flere personer. Man må rope til hverandre fra hvert sitt sted i søylehavet (selv om ikke rommet er så stort, føles mengden av symboler overveldende slik at lengden mellom veggene kjennes lengre). Neonfargene føles påtrengende og forstyrrende, og man blir lettere irritert over det forvirrende uttrykket. Jeg følte meg der som jeg føler meg når jeg er hjemme igjen etter et besøk i sentrum av en by, og er blitt overfalt av lyder, synsinntrykk og travle fotgjengere. Etter en slik utflukt er man vel hjemme i stillheten ør i hodet og hører godt alle inntrykkene som man har sugd inn, nettopp fordi stillheten påminner en om dem. I Mengyans byrom er alle disse forvirrende inntykkene visuelt tilstede innfelt i glassvegger, urørbare og uhørlige. Man er stengt inne i byrommet men også stengt ute av det, ettersom man er henvist til å vandre rundt og mellom søylene. Slik må det føles å være fremmed i en storby man ikke finner vei i, og derfor ikke slipper ut av.
    Mengyans fluoriserende glassverden (som tittelen Magic Transparency kan beskrive) er til tider opplysende, til tider slitsom og til tider vakker. Jeg fikk litt problemer med å føle meg hjemme i det ensidige utvalget av skarpe neonfarger og følte meg ganske svimmel av perspektivforskyvninger tryllet frem av UV-lys og streker. Men å vandre rundt i gamle arrestceller i en så gjennomtenkt og vel konstruert installasjonsutstilling er likefullt en opplevelse.