Svein Bolling er en etablert skikkelse i norsk kunstliv- det merkes med det samme man trer innenfor de hvitkalkede lokalene helt nede ved fjorden i Bjørn Farmannsgate. Av 20 bilder var de tolv tradisjonelle Bollingbildene revet vekk allerede åpningsdagen. De nye abstrakte "pulsar"bildene, som skaper en vertikal splittethet i utstillingen, tok det litt lenger tid med, men nå i desember er også de fleste av dem solgt.
Dette fascinerer. Men jeg fylles også med skepsis: Kan kunst som appellerer så til de grader hos det gode borgerskap (når det gjelder likviditet) være Stor Kunst? Hva er hemmeligheten bak denne salgstekken? Det er refleksjoner omkring dette, som er utgangspunkt for denne artikkelen og som også leder meg til en fortolkning av sammenhengen i hans stilistiske "splittethet".
Det som umiddelbart slår meg i møte med Bollings malerier, er at han på et genialt vis klarer å kombinere det figurative, det dekorative, det mytiske og det konseptuelle. Bolling er lett tilgjengerlig og han er det ikke. På ett nivå, virker hans figurative pastellmalerier (og oljemalerier som ikke vises denne gangen) svært forførende. De er vakre å se på, med sine farger og klassiske former, samtidig som vi kjenner oss igjen i de universelt menneskelige situasjonene han gjenspeiler. Det forførende blir ikke minst forsterket ved Bollings subtile bruk av collage, for å forsterke effekten av tingenes virkelighet, deres kontraster og relieffer. En blomstrete tapet brukes som del av en bakgrunn eller klippes ut for faktisk å danne blomster i en vase, som i Grønne Fingre. En champagneetikett klistres på en malt champagneflaske, som i Bollinger-Blonde og Bollinger-mørk. Når collagene blir brukt for å skape akkurat det de er, oppstår en effekt som går utover det rent dekorative: Det blir et metafysisk spenn og en lek mellom forskjellige virkelighetsnivåer som står sammen- uten å smelte sammen. Champagneetiketten er ikke lenger en champagneetikett i den "virkelige" verden - likevel er den det i en annen verden. Bildene byr på stadige overraskelser i form av slike "utenforliggende" effekter, som er assimilert inn i maleriet uten å bli oppslukt av det. Pastellene er homogene og harmoniske samtidig som denne collage-teknikken skaper relieffer som gjør den kunstneriske virkeligheten til noe særegent, en genuint respektfull virkelighet, der forskjellige virkelighetsnivåer er brakt inn uten å drive vold på hverandre.
Det er kvinnen som dominerer i de tolv figurative pastellmaleriene. Her kommer det mytiske inn: Kvinnen fremstår som Urkvinnen - kvinnen som universets sentrum, som utgangspunkt for all energi og livskraft som strømmer ut i verden. Kvinnen er verdens puls og hjerte, det er hun som er Før og Etter all annen bevegelse. Bollings kvinner er stiliserte, mytiske kvinner som alle ligner mer eller mindre på hverandre: Det avlange ansiktet, de smale lukkede eller halvlukkede øynene og den lille munnen. Hun er delikat, ettertenksom, følsom og uutgrunnelig. Vi kjenner oss alle igjen i henne, der hun titter frem bak gardinen i El Camino, eller der hun står ved matfatet i Noodle Soup. Samtidig er det noe fremmedgjørende og mystisk ved disse enkle, prosaiske handlingene, som liksom hever dem ut av tid og rom og gjør dem til mytiske symboler på genuint menneskelige tilstander. De er ekko over universelle tilstander, med små variasjoner: konflikten mellom mannen som er ute og fisker og kvinnen som venter hjemme, eller mannen som ligger og hviler og kvinnen som driver med huslige sysler og barnepass, det aktive og utadrettede og det kontemplative og innadrettede.
Måten situasjonene er fremstilt i forhold til hverandre, gjør dem også til bruddstykker i en og samme virkelighet: uten den ene, ikke den andre. Det er som om Bolling, selv i den enkleste figurasjon prøver å bringe inn noe som skaper relieffer, kontraster og nye dimensjoner, slik at virkeligheten aldri bare en entydig, men alltid har noe enigmastisk og tvetydig over seg.
Symboleffekten blir sterkest i de enkle motivene: Kvinnen som står overfor blomstene sine med hevet armer i Grønne Fingre, eller den egyptisk lignende kvinnen med stokken i Pike med kjepp, og kvinnen med veven som gir konnotasjoner til skjebnens tråder og seerske i Gothic. Det er ikke bare slik at disse kvinnene har hverdagslige ting rundt seg: Veven, plantene, stokken, vinflasken, glasset, stearinlyset og boken (i Rødt lys), fremstår som hennes attributter, som om det er en hemmelig kommunion mellom henne og tingene; et energifelt der disse smelter sammen i en evig og allmenngyldig væren som overskrider den fysiske virkelighet. Dette er det figuratives mytos hos Bolling.
Dette enigmatiske og mytiske, som delvis skapes av collagenes relieffvirkning, delvis av positurens stivnede uttrykk - som om kvinnen er frosset i en posisjon rett før eller rett etter et avgjørende øyeblikk- tror jeg er en viktig medvirkende faktor til Bollings popularitet. Vi forstår hva han maler, samtidig som det er noe uutsigelig som trekker seg unna. Hva er dette?
Her kommer jeg inn på hva det er som gjør Bolling til en dypere sett vanskelig tilgjengelig kunster. Men for å forklare dette nærmere må jeg si litt om teknikken hans.
Umiddelbart virker det som et totalt stilskifte mellom de figurative bildene og de nyere såkalte "pulsar" bildene. I virkeligheten er imidlertid disse abstrakte maleriene en konsekvent videreføring av figurasjonen. For det som er sentralt i figurasjonen er nettopp denne skapingen av brudd og forskjellige virkelighetsnivåer gjennom collage-teknikken, eller som vi har sett i de tidlige oljemaleriene som han stilte ut i 97 på Galleri K og i Lillehammer: oppløsningen av figurasjonen ved prikkmaling. Her kan man følge Bolling gjennom en lang prosess med, forsiktig og subtilt å dekonstruere figurene, uten at de fremstår som oppløste i kubistisk forstand. Det er denne eksperimenteringen med selve lerretet og dets romlige dimensjoner som er fellesreferansen mellom de figurative og de abstrakte Bollingbildene. Det fascinerende ved Bolling, og det jeg også tror er årsaken til hans store popularitet, er at han klarer å inkorporere dette metafysiske, eksperimenterende prosjektet i sin figurasjon, sin dekorasjon og i sin mytiske referering av virkeligheten. Det er mange lag å ta av, for enhver smak og for ethvert intellektuelt nivå!
Det er altså prosjektet med å oppløse figurasjonen som blir ført ut i sin (foreløpige) ytterste konsekvens i "pulsar"-bildene. Dette er oljemalerier med en urolig, spettet, men dempet bakgrunn som blir brutt opp i små "lysende" punkter bestående av mange bitte små lysere prikker. Når man går helt nærme ser man at hele bildet er gjennomført med denne prikkteknikken: Små prikker i litt forskjellige nyanser danner bakgrunnen, eller forgrunnen, for de gule eller hvite lysende punktene. Disse lysende punktene er noen ganger plassert på rekke og rad som et rutenett over bildet, andre ganger ligger de tilfeldig her og der. Bortsett fra det fascinerende i et slikt ekstremt tidkrevende arbeide som reiser seg mot tidens travelhet og effektivitet, likte jeg svært godt hvordan han i noen av disse har klart å bearbeide billedflaten med prikkenyanseringen slik at den ser ut som tykk velur som noen har dradd hånden gjennom i forskjellige retninger. Dette gjaldt særlig for den sorte nr 14 (det kommer ikke frem på skjermbildet), den rød-orange nr 9 og den gul-hvite nr 15 (bildet gikk dessverre litt for i ett med den hvitkalkede veggen, slik at dets kvaliteter ikke kom fullt frem i galleriet). Her fikk Bolling frem to typer dybdevirkninger: I tillegg til de hvite "stjerne"punktene som blir som hull i lerretet sett på avstand, kommer dybdevirkningen internt i "veluren".
Bildene gir ikke bare assosiasjoner til stjernehimmelen. Jane Street suiten V, som markerer starten på dette prosjektet og avslører hvor idéen ble unnfanget, i New York, får tankene like fullt til å myldre i neonlysende bygater og blinkende biler - et surrealistisk pulserende og utviskende liv der det til slutt bare er den rytmiske pulsen som danner den røde gulltråden gjennom livet... Hvor er hjertets jevne hamring i dette evig omskiftelige livet?
I disse abstrakte maleriene har Bolling gått skrittet fullt ut i sitt metafysiske, eksperimenterende prosjekt. Lotte Sandberg skrev i Aftenposten at Bolling lyktes i mindre grad her enn i de figurative pastellene å skape en atmosfære (som hun kaller innsikt om sorg - jeg ville heller kalle det melankoli og ettertenksomhet: Sorg er for tungt og entydig ord for disse stille og enigmatiske bildene). Jeg er tilbøyelig til å tro at denne dommen er et utslag av vår ettergivenhet overfor det vakre og forførende i pastellene. Bolling er utvilsomt ekspert på mytiske og mystiske kvinner, men vi må ikke til de grader fokusere på innholdet at vi ikke ser det formale slektskapet mellom maleriene som nettopp ligger i denne vibrerende og kontrastfylte bearbeidelse av overflaten. Men det er også klart at de abstrakte bildene krever en helt annen konsentrasjon og et annet blikk av tilskueren enn de mer lett fordøyelige figurative bildene. De krever en annen mental tilstedeværelse. Her dreier det seg ikke om en katolsk forførelse, men en puritansk konsentrasjon omkring stofflighet, variasjoner i monotoni og bevegelighet i stillstand. Jeg tror derfor utstillingen hadde vært bedre tjent med å holde disse to sjangrene separate, helst i atskilte rom, for fullt ut å yte rettferdighet overfor disse nye Bollingbildene.
Til slutt noen kunstteoretiske betraktninger: Kritikere har nevnt slektskapet mellom Bolling og den italienske maleren Marco Sironi. Det er da ikke futuristen Sironi man tenker på, men Sironis robuste og klassiske kvinneskikkelser som utstråler eller evig og mytisk gyldighet. Men mer enn det innholdsmessige er det Sironi som en tidlig modernist som lekte med selve billedflaten, for å skape relieffer som fikk det strukturelle til å overskride det rent figurative. Senere er jo dette blitt sedvane i malerkunsten: I det øyeblikket det fokuseres på selve lerretflaten og dens egenskaper, beveger kunsten seg bort i fra det rent figurative, til tross for at dette fremdeles henger igjen - kunsten får mening utover det å skulle representere noe: den blir gestuell, metafysisk - det handler om å være og å finne en værensform.
Det er her Bolling er. Men han har gått sin egen vei, via det forførende, det mytiske og det dekorative som vi alle kjenner oss igjen i - og det genuine er at han trekker dette med seg i sitt nåværende abstrakte prosjekt: Hans mentale prosjekt bærer derfor også slektskap med italienske Lucio Fontana og hans begrepslige rom, der han laget snitt i lerretflaten og utfordret vårt begrep om denne, og med Jan Groth og hans streker som setter den hvite bakgrunnen i et annerledes relieff. Bolling er ikke så renskåren konseptualist som disse to, men hans posisjon er derfor en underlig og enigmatisk mellomting mellom disse minimalistiske malerne og en dekorativ og forførende maler som Marc Chagall! Jeg må si at jeg har stor respekt for dette i utgangspunktet umulige prosjektet. Muligens begynner vi her å nærme oss den egentlige betydningen av barokkminimalist?