Kunstgallerier i små byer har et stort fortrinn fremfor galleriene i de store byene: De står der i sin ensomme majestet og er seg selv fullt og helt. Som besøkende har man ikke så mange valg – mentalt og eksistensielt har kunst som kunst bedre kår i små byer: de konkurrerer ikke med så mange andre gallerier og det er dermed en ro rundt dem som man ofte savner sårt rundt kunsten i storbyer. Østfold Kunstsenter i Fredrikstad kunne denne høsten by på en slik utstilling. Som en skjult perle hvilte den vakkert inne i det gamle hvite trehuset bak stasjonen, på vei mot gamlebyen.
     Både Jonsbu, Holte og Nordli kan sies å ta utgangspunkt i noe klisjémessig som de dukker ned i og formulerer i et eget frittalende språk. De tre har hvert sitt rom og de er alle preget av en gripende og ærlig enkelhet. Det er vågale prosjekter, som, spesielt i Jonsbu og Holtes tilfelle, absolutt må sies å risikere subjektivitetens og det privates felle. De kjører løpet fullt ut, det subjektive, sære og vilkårlige prosjekt- men med en konsentrasjon og en standhaftighet som står frem og skaper kommunikasjon:

Jonsbu har tatt utgangspunkt i kjedsomhetens tidsfordriv. På den store hvite endeveggen i galleriets ”stue” har hun tegnet prikker i en linje. Horisontale prikker fra den ene enden til den andre, så har hun begynt på nytt og på nytt. Til slutt var hele veggen fylt av prikker bortover i linjer, akkurat så presist og nøyaktig man får det når man ikke bruker målestokk. Så har hun nøysommelig forbundet linjene. En ganske enkel foreteelse altså, banalitetens kunst. På en rekke mindre formater har hun tegnet punkter i blinde som hun så har forbundet med en linje og satt en sirkel hver gang linjene møtes.

Som tilskuer ble jeg først fascinert over den planmessighet som syntes å ligge bak verket. Linjene som var tegnet opp mellom de blinde punktene ga seg ut for å være viktige poster, uthevede severdigheter. På Verdensspeilet kafé i gågata henger to av disse Jonsbuvariantene. I det halvmørke kafélyset gir de seg ut for å være turistkart, der alle offentlige bygninger er nummerert. Man prøver å følge linjene og oppdager fort at det kreves en enorm konsentrasjon! Det er umulig å forutse hvor en linje havner etter 20 centimenter!

Det private, det ubetydelige og det kjedelige er med et trylleslag blitt til offentlig skue, til noe imponerende og noe allment. Vi kjenner oss alle igjen i denne meningsløse rablingen, samtidig som de færreste av oss bruker tid og krefter på å vise det frem for andre. Hvorfor dette likevel lykkes for Jonsbu er fordi hun kombinerer det tilfeldige og det private, med strenge, ytre rammer. Hun skal fylle et ark med streker. Det nitidige arbeidet får noe metafysisk over seg – som om hun utforsker den enkle grunnleggende handlingens gjentagende mønster og kraft. Kunsten blir gestuell – den står frem og vitner om en grunnleggende enkel menneskelig handling der det subjektive i all sin subjektivitet blir allment gjenkjent.

John Roger Holte har bygget et skip i plank. Jeg går opp i annen etasje og baugen på et heimesnikka plankeskip peker ut av rommet. ”Jeg må ha dame, sånn som hun stupedama!!!” ”Da må du i hvertfall ha en racerbåt med minst 100 HK. Det er sånn du får de fineste damene…” Rød plank, blå plank, gul plank og sort plank. Joda, han har virkelig bygget et skikkelig gutteskip! Med kahytte og greier! Skipets horisont er en grønn hage. Dette var guttedrømmen!
     Guttedrømmenenes guttedrøm – klisjéen av klisjéer. Slik jeg ser det er det noe herlig frigjørende i dette prosjektet. Holte både forherliger og ironiserer over guttedrømmen. Men ved å faktisk lage et plankeskip, bruke tid og penger på det – fristiller han seg fullstendig overfor denne.
Men hva er egentlig en klisjé? Er det ikke egentlig noe som har en allmenn betydning for alle? Noe som er så vakkert, så viktig at alle mennesker deler det? Men nettopp fordi den er så grunnleggende, tabulegger vi den og ironiserer over den. Vi skammer oss over å ha et slikt banalt følelsesliv!
     Jeg opplever at Holte problematiserer vårt forhold til slike klisjémessige følelser og opplevelser. Tross alt er det jo visse ting som er viktige i et menneskeliv! Og selv om det viktige blir uttrykt i form av klisjéer, ligger det noe dypere bak. Det er et dypere ønske om kjærlighet, skjønnhet, fremtid og vellykkethet. Det er viktig å ta klisjéer på alvor. For de er liksom den glatte overflaten på noe mer komplisert – det er lettere å forholde seg til dem, samtidig som man skjuler deres egentlige betydning. De blir simulakrer som svever fritt iblant oss og som vi alle kan legge våre drømmer inn i.
     Hm..og jeg som aldri fikk lov av mamma å spise de pastillene..det var sukker i dem og det var forbudt! Som jente, var stupedama fullstendig tabu for meg i barndommen..Jeg tar en pastill, ser på skipet, nyter utsikten og tenker at: Fy søren så gøy han må ha hatt det da han lagde det skipet! Jeg også!

Irene Nordli jobber med porselen. Men her har hun snudd opp ned på alle våre vanlige forestillinger om porselen- de skjøre små porselens dukkene som står i vinduskarmen og peishyllen til bestemor. Her er det store kenguru-mennesker i porselen som står og svaier i rommet med hver sin lille kengurubarn i pungen sin! En ligger utstrakt på gulvet, med det lille barnet som ligger og hviler på mammas pustende mage. Alle er de kledd i strikkeklær, mens deres ansikter, hender og føtter lyser i hvit porselen.
Det er en morsom problematisering av våre klisjéer. Porselen er ikke noe vi forbinder med Kunst – det tilhører Victoriatidens England – borgerskapets nips – noe skjørt og stivt som absolutt ikke er til å spøke med. Nordli har laget antromorfe, myke og smidige porselensskulpturer – hvert kenguruansikt har en egen myk mimikk. Samtidig som det er flotte skulpturer, er det også noe totalt absurd over dem – hvorfor skal de stå der og svaie? Har de ikke noe sted å gå? Er de blitt frarøvet sitt land? Sørger de? Tenker de?
     Det er ikke så lett å legge en dypere mening i dem. Kanskje har de ikke noen mening – men vakre er de og stolte står de der!

Til slutt må nevnes det store røde leketøyhjertet som hang i inngangpartiet. Holte og Nordli har sammen samlet masse røde plastleker, på loppemarkeder og i kjellere. Myk og hard rød plast. Lekebiler, bamser, ender og spilledåser. Det underlige med dette hjertet er at det vekker to følelser: Noen blir nostalgiske og glade og trekker i snoren for å høre en melodi. Andre synes det er tragisk med alle disse lekene som blir kastet og som ingen barn lenger vil ha.
Det tvetydige kommer frem. Lekenes liv. Det livet de har hatt og det de har nå. Vi begynner å snakke om vårt forhold til leker, til ting til barndommen og til plast. Min venninne simpelthen elsker myk plast! Så føyelig og godt å ta på!