BarokkMinimalist, årg. 1, nr 3 (november 2001) - Dora Bendixen, Galleri Elenor

Det knøttlille Galleri Elenor i Kirkeveien 50 i Oslo gir en intens kunstopplevelse i disse dager. Det er billedhuggeren Dora Bendixen som er kommet hjem fra Pietrasanta i Italia og gir oss en smakebit av sin seneste produksjon. Først ble jeg helt perpleks: “Så små de er”, utbrøt jeg til Dora som tilfeldigvis befant seg i galleriet. Dora var den første kvinnelige kunstneren som virkelig gjorde et stort inntrykk på meg. Jeg var tyve og mamma skulle ta meg med på Galleri Kampen. I bestigningen av “Kampenåsen” måtte vi krysse parken. Der sto “la signora” Bendixen! Med hvitt marmorstøv i et tynt lag over hele henne, smilte hun til oss og slo av en prat. Jeg fikk så respekt for denne kvinnen som hogget svære marmorsteiner i tilsynelatende helt meningsløse former - det fylte meg med en underlig lykke den gangen, som jeg ikke før hadde kjent - at det gikk an i denne målrettede, funksjonelle verden, å “bare” hogge i stein for å lage en formfullendt skulptur - bruke alle sine krefter på å skape noe som ikke representerer noen ting; det var som en åpenbaring!

Tilbake til nåtiden. Nå har altså Dora laget en utstilling av små, håndterlige skulpturer, som kan stå på hyllene i ethvert hjem. Hva er skjedd? Jo, kunne Dora fortelle meg, hun har laget skulpturene for Galleri Elenor, og da måtte de rett og slett være små! Det er lenge siden hun har jobbet med så små steinformer, og hun oppdaget at det er mye vanskeligere enn å jobbe med store blokker. De har tyngden i seg selv og det er lettere å få frem den formen man vil gi dem. Så små steiner derimot, mister fort sitt “skulpturvesen” og blir bare små pyntegjenstander, nips til å ha på peishylla. Hun har derfor måttet arbeide mye med disse små formene, for at de skulle fungere som selvstendige skulpturformer, for at de skulle skape et dynamisk møte mellom steinen og lyset.

Det er dette møtet Dora er opptatt av: At den bearbeidede stein naturlig skal gli inn i en lek og bevegelse med lyset og rommet. Samspillet mellom det harde, tunge og tette element med det svevende, eteriske og transparente element, det å skape et dynamisk treff mellom så forskjellige substanser, et møte som ikke etterlater noen av partene uberørt, dette er sentralt i Bendixens arbeide.

Ved første øyekast, minnet de underlige steinformene, som det er umulig å plassere i en bestemt figurasjon, litt om Bård Breivik, som også arbeider med ikke-figurative, lekende steinformer (anmeldt i forrige nummer av BarokkMinimalist). Men man oppdager fort at Bendixen har et ganske annet ærend med steinen enn Breivik. Bendixen arbeider mye nærmere steinen, rent menneskelig. Formene er genialt enkle og ekspressive, de fremstår som resultat av en lang prosess, der kunstner og stein har glidd mer og mer inn i hverandre. Dette møtet kommer i mot en når en ser på skulpturene - hver av dem meddeler, tross sitt enkle formspråk, en sammensatt og intens fortelling av følelser og stemninger.

Møtet mellom lyset og steinen blir dermed til noe mer: Steinen er blitt transformert til et liv som inkorporerer kontrastene i seg, kontrastene mellom det elegante, eteriske og det tunge, ubehøvlede.

Dynamikken mellom steinen, lyset og jorden bringer en annen assosiasjon: Bendixens formspråk er både arkaisk og abstrakt moderne. Hun tilhører ikke den greske klassiske skulpturtradisjonen: Der bryter skulpturene ut i fra luften og kontrasterer seg med sine omgivelser. Bendixens skulpturer vokser, liksom de arkaiske mesopotamiske og egyptiske skulpturene, opp i fra jorden og bærer en intensitet i seg som leker med omgivelsene og lyset. Det er noe organisk over Bendixens bardiglio-marmor, alabast, onyx og rosa portugallo-marmor. Jeg vil kalle dem raffinerte i sin kompleksitet: I denne estetiske kategorien (Mario Perniola, “De siste strømninger i italiensk estetikk” i Agora nr 2/3-01), som henger sammen med det manieristiske begrepet om det subtile, ligger nettopp at det perfeksjonerte blander seg med det uvørne, tøffe og skjødesløse. Det raffinerte krever et nyansert blikk, for det er både konsistent og ikke-konsistent, harmonisk og ikke-harmonisk. En slik estetisk grunnoppfatning mener jeg å lese ut av eksempelvis Bendixens store Halvsystematiske innhugg i halvmarmor. Systematikk og ikke-systematikk er opphevet til en overordnet enhet som gir en samlet tyngde.

De subtile synsinntrykkene fra Bendixens former, ga ettervirkninger da jeg trådte ut i gatene. I Majorstukrysset, midt i rusjtiden, ble jeg vàr en liten dame, i ferd med å krysse Kirkeveien. Hun har svært vanskelig med å gå og kommer mindre enn halvveis ut i kjørefeltet før de grønne lysene begynte å blinke. Bilene står på gassen og det er uhyggelig klart at denne lille hemmede kvinnen overhodet ikke passer inn i bybildets strømlinjeformet funksjonalitet. Hvordan skal dette gå? Øynene hennes er rolige og konsentrerte. Ingen redsel å spore. Hennes dysfunksjonalitet, blir med ett en liten øy av unntakstilstand, av godhet, i det ellers heseblesende og maskinelle bylivet. Hun gir oss en sjanse til å bryte ut av vår til vanlig så funksjonelle tilpasningsdyktighet: Plutselig får vi lov til å løpe ut i rusjtrafikken på rødt lys og tvinge i kne de rusende og tutende bilene! Den lovmessige teknologien føyer seg og viser, at hvis den bare vil, kan den være myk den også - på menneskelig oppfordring!

Det litt av den samme magiske omformingen fra hardt og uforsonlig, til mykt og føyelig, som skjer med Bendixens skulpturer. Uten å miste sin tyngde. Som damen i Majorstukrysset, er hver skulptur et vitne om et møte mellom to i utgangspunktet forskjellige elementer som har sprunget sammen: Det er det store “Fjell” i Bardiglio-marmor, som til forveksling kan ligne en etterlatenskap etter et fjellborerarbeid, men den har fått sin egen raffinerte eleganse av rå tyngde og perfeksjonert retningsdynamikk. Den er ekstremt utadvendt og den ligger rolig på sin jord. Så er det de rundere formene som “Tilsprang” i portoro-marmor, der stenen er blitt forvandlet til runde, baskete former, lekende i alle retninger, og innehar et liv som forener det uforenelige i seg, den reneste funksjonalitet med den frodigste dysfunksjonalitet.

De eneste skulpturene jeg har noe å utsette på er de hvite, glattslipte i alabast. De minner litt om Knut Steen og er uvanlige, glatte og elegante til å være Bendixen. Flotte Steen-skulpturer, men litt kjedelig Bendixen! Riktignok unndrar også disse seg en klar definisjon, men jeg synes Bendixen er på sitt mest raffinerte i det litt grovere, tvetydige formspråket. På den andre siden, utvider disse alabastskulpturene reportoaret hennes, og gjør at hun apellerer til flere. Men at også Bendixen tilstreber en motsetningsfullhet i sine skulpturer kommer til uttrykk i et par av titlene: “Rolig ubalanse” og “Det subtile”. BarokkMinimalist oppfordrer deg til å løpe rolig av gårde for å se denne store lille utstillingen!

Dora Bendixen

NOEN AV DORA BENDIXENS TIDLIGERE UTSTILLINGER

OSLO KUNSTFORENING, 1984 (debutantutstilling);
UKS, 1986;
GALLERI KAMPEN, 1990;
KUNSTNERFORBUNDET, 1993

Hun har deltatt ved en rekke kollektivutstillinger her hjemme, i Tyskland, Danmark og Italia. Hun har vært med flere ganger på Høstutstillingen.