Stenersenmuseet viser Norsk Skulpturbiennale 2001 ut året. Her er det noe for enhver smak. Jeg har valgt å se nærmere på følgende kunstneres bidrag: Hans Hamid Rasmussen, Helen Eriksen, Martine Linge, Philipp Dommen, Eli Katharina Kjønsberg og Mari Røysamb.

HANS HAMID RASMUSSEN
Av Hans Hamid Rasmussens fire fotografier peker to av dem seg ut med sine assosiasjonskapende virkning, og de resterende to med sin manipulasjon av mediet og forvirring av sansene, først og fremst øyet. Det første i rekken viser tre store stener og et mannshode begravet i grusen. Det tar imidlertid noen øyeblikk før man faktisk oppfatter at det hårete og ”pelskledde” i midten i virkeligheten er et mannshode hvor bare issen stikker opp av grusen. Det blir også problematisk å forstå hvordan bildet kan ha blitt tatt. Er vi her vitne til en fotomanipulasjon eller er han faktisk begravet til issen i grus, sand og jord? Noe av den samme følelsen får jeg stilt overfor det fjerde bildet hvor vi ser siden av en naken mann, hvis venstre arm liksom er ”tredd inn i” et tre. Ved første øyekast ser det ut som han bare holder venstrearmen bak treet. Ser man nøyere etter blir man klar over at treet på en eller annen måte er hulet ut og dermed føyer seg tett rundt armen. Igjen er det problematisk å forstå hvordan dette kan være gjort og øyet, som er blant våre viktigste identifikasjons- og gjenkjennelsessanser, lar seg lure. Det oppstår her også en kontrast mellom den menneskelige, kjøttfulle, pulserende armen og det rette treets ubøyelige og kraftfulle stamme. Den mørke hoggormen, som kryper inn i gylfen på den lyse shortsen på bakken, gir assosiasjoner til Bibelen og syndefallet. Synet på lysten, manifestert gjennom mannens penis og her gylfen i herreshortsen, blir et bilde på tabu og synd. Slangen blir synden som sniker seg inn i menneskenes sinn gjennom lysten og begjæret. Det fjerde bildet som viser gresshopper krypende på et par mannsføtter viser etter min mening også til en bibelsk situasjon, nemlig den gammeltestamentlige historien om de syv landeplagene som rammet Egypt da ikke jødene, ledet av Moses, fikk reise ut av Egypt.

HELEN ERIKSEN
Helen Eriksens Mann for sin hatt er nærmest en installasjon så vel som en skulptur idet den tar store deler av rommet i bruk og også inkorporerer lyd så vel som form. To små høytalere på en hvit kasse omgitt av et sirkulært ”hav” av isoporkuler og små organiske gipsavstøpninger gjør at man vanskelig kommer inn på selve lydkilden i verket. De mange papirhattene av farget avispapir, festet enkeltvis i taket har alle, så vidt jeg kunne se, fått påført navn (navnene er påført med ulik håndskrift) og gjentar den sirkulære grensen fra gulvet og isporkulene. Man må faktisk tråkke ut i denne isoporkulemassen for å klare å lese den lille lappen at det er ”The Christians” som synger Small Axe og hvor teksten er skrevet av en Priestman. Båndet spiller om igjen og om igjen den samme melodien. Det skal ikke mye bevegelse i luften før disse hattene begynner å blafre og bevege seg. Med utgangspunkt i tittelen, Mann for sin hatt, finner jeg installasjonen til en viss grad ironiserende og kanskje litt harselerende over maskulinitet og mennenes stilling i dagens sosiale arena og samfunn. Denne evige sangen som strømmer ut av de små høytalerne man ikke kan nærme seg uten nærmest å knuse det forsvarsverket av isopor som har blitt bygget opp rundt. Dette forsvarsverket er nærmest som et hav å regne. De mange papirhattene som blafrer viser til mannens skjøre tilværelse, for det er jo ingen menn under disse hattene til å fylle dem. Det er imidlertid en meget spennende installasjon hvor man både av musikken og installasjonens flytende grenser uvilkårlig trekkes mot skulpturens kjerne og inviteres til å overskride disse grensene.

MARTINE LINGE
Martine Linges fem skulpturer er nesten alle utført i tre og filt, unntatt en. De kretser alle rundt fenomenet åndedrett og lydmalende ord. De heter nesten alle sammen Pust, men med ulike undertitler som Eh, Oh, Ah og Tripolær. Med fare for å fortape meg i enkeltverkene nevner jeg her noen samlende fellestrekk omkring tre av skulpturene, nemlig Pust Eh, Pust Oh, Pust Ah og Pust Tripolær. Det første som slår en er de taktile og organiske formene. Alle disse fire skulpturene er satt sammen av tynne trelister som har blitt bøyd og føyd sammen i de ønsket formene, h.h.v. sirkulær (Pust Eh og Pust Tripolær), men også i en mer elipse- og kokongform (Pust Oh) og en bølgende stående, nærmest svaiende form (Pust Ah). Sammenføyningene av disse trelistene er ytterst nøye og glatt gjort så det hele gir en glatt overflate man kanskje ikke skulle tro. Martine Linge har også eksperimentert med ulike former for sammenføyninger og tresorter så man får forskjellig stoffvirkning og lysvirkning i skulpturene. Det at skulpturene er utført i trelister på denne måten gjør dem lette og mobile, nærmest vektløse. I Pust Eh er listene føyde sammen nærmest uten mål og mening på kryss og tvers til en uregelmessig ball. I både Pust Oh og Pust Ah derimot er trelistene festet meget regelmessig og jevnt sammen. Bruken av filt i de to sistnevnte skulpturene gir en fin materialkontrast mellom den myke og vare filten og det harde glatte treverket. Imidlertid understreker de hverandres smidighet og taktilitet som rene naturmaterialer på grunn av skulpturenes uforming og bruken av de to materialene i forhold til hverandre.

Det er Martine Linges formvalg og materialvalg innenfor dette jeg finner særlig interessant. Naturformer som er valgt, beveger seg helt ned på et molekylnivå. Hennes Pust Tripolær er et glimrende eksempel på hvordan naturformer, usynlige for det blotte øyet, har latt seg transformere til noe absolutt taktilt og fattbart ved hjelp av naturmaterialer som filt og trevirke. Det er en fin harmoni mellom de organiske materialene og de organiske formene. Samtidig har hun hevet de organiske formene opp på et høyere plant så de nærmest virker som en helt ny formgivning og kan minne om romstasjoner og satellitter som svever vektløse rundt i det uendelige verdensrommet. Slik kan de nærmest fremstå i sin plassering på Steneresenmuseet også. Det er særlig Pust Oh som gir denne fornemmelsen.

PHILIPP DOMMEN
Philipp Dommens installasjoner I siste liten og Blå berøring er spennende og bevisstgjørende. Den første er en installasjon hvor en slags metallbøtte og en ”hånd” som holder en hammer trekkes rundt på et stativ av en motor og et drivverk. Man venter i ”åndeløs spenning” på når hånden med hammeren skal treffe metallbøtten og lage et smell. Det skjer imidlertid aldri idet bøtten til enhver tid befinner seg akkurat utenfor rekkevidde av hammerens slagkraft. Dermed rekker bøtten ”i siste liten” å unngå å bli berørt og lage en lyd. Hele installasjonen driver dermed gjøn med betrakterens forventinger. Man står forgjeves og venter på en hendelse som aldri kommer. Philipp Dommens andre installasjon er etter min mening uhyre sensuell og vakker. Den kan kanskje ikke betraktes som sensuell og vakker i sin oppbygning da den består av et jernstativ hvorpå en tykk treplanke er lagt, og i denne er det satt en rekke reinsdyr- og elggevir etter hverandre. Den store fuglefjæren trekkes på et bånd, som drives av en motor og sykkelkjede, og stryker varsomt og forsiktig over gevirene. Det er nettopp denne gjentagne hendelsen som gir installasjonen dens sensuelle preg. Det oppstår en kontrast mellom de harde gevirene og den myke og lette fjæren. Begge har de sitt utgangspunkt i et dyr og er av organisk og naturlig materiale, men samtidig er de døde idet de ikke lenger tjener sin opprinnelige funksjon på dyrene. Det er en særdeles odd sammensetning av materialer, men samtidig meget virkningsfull. I Blå berøring blir fjæren nærmest som en kinesisk kalligrafifjær/-pensel å regne og beveger seg deretter. Vi kan sammenlikne fjærens berøring av gevirene nærmest som en parallell til kalligrafipenselens sensuelle og poetiske strøk over papiret.

ELI KATHARINA KJØNSBERG
Eli Katharina Kjønsbergs Sesong var en morsom, men samtidig en installasjon som vekket noe makabre assosiasjoner. På veggen hang et stort fotografi hvor hun har tredd en lys, lett nærmest gjennomsiktig nattkjole på et høyt tre. Det blir en underlig og uvirkelig stemning hvor en menneskelig rekvisitt innføres i en naturomgivelse hvor den ikke har noen naturlig plass. Spørsmål som hvem eier den og hvorfor har den blitt hengt opp der lurer i bakhodet. Dette inntrykket forsterkes av installasjonen i forgrunnen, hvor den samme kjolen er lagt i en stor oval haug med gule og grønne epler. Eplene er imidlertid fylt inn i kjolen på en slik måte at de minner om kvinneformene som vanligvis fyller en slik kjole. Kjolen er også delvis begravd i eplene. Installasjonen beveger seg litt under huden på meg som kvinne og jeg finner mine umiddelbare assosiasjoner ubehagelige. Det er død, voldtekt, og at naturen og jorden tar tilbake (”Av jord er du kommet, til jord skal du bli”). Men det er en mektig installasjon. Ved hjelp av to forskjellige medier, det taktile i selve installasjonen og fotografiet bakenfor, hvis funksjon nærmest er et symbol eller et ikon, formidler noe nærmest transcendentalt. Kjolens tynne, florlette struktur understreker fornemmelsen av et flyktig menneskelig øyeblikk i naturens nærmest evige syklus.

MARI RØYSAMB
Mari Røysambs to installasjoner jeg vil ta for meg her leder begge tankene hen på en transcendental, høyere virkelighet, og har luften og himmelen som sitt element (Dette kan sees som en utpreget kontrast til skulpturen hennes Ubåt). De to installasjonene heter begge Uten tittel og det er bare materialbeskrivelsen i underkant som gjør oss i stand til å skille disse to ad. (Det synes jeg litt synd. Mari Røysamb burde hatt fantasi til å finne på noen fine og inspirerende titler til arbeidene sine når hun lager så festlige installasjoner.) Den ene består av gule oppvask- og gummihansker sydd sammen på midten så fingrene danner ”vinger”, de er fylt med noe så de får en viss stabilitet. De henger alle i en fjær som når du trekker i vingene spretter de til værs igjen og nærmest ”flyr”. Den andre installasjonen består av en lang rød løper som ender i et springbrett alla det man husker ifra turnen i gymnastikktimene på skolen. På veggen midt imot springbrettet henger et stort fotografi av en blå himmel med noen lyse ”bomullsdott-skyer”. Det er en fiffig installasjon som pirrer nysgjerrigheten idet betrakteren får lyst til å løpe opp den røde løperen til springbrettet, – ta sats og hoppe inn i ”evigheten” eller ”nirvana”. Vekk fra samfunnets mas og kjas. Den røde løperen og springbrettet kan imidlertid også tolkes annerledes idet det kan spille på hvordan samfunnet i dag er lagt opp. Hvordan vi som enkeltpersoner og individer har fått stadig større valgmuligheter, men samtidig er ofte valgene våre likevel forutbestemte og vanskelige å velge annerledes. Det er nærmest som en rød løper fra vugge til grav, som hos Mari Røysamb kan sees på som springbrettet og hvor det så er en evig hvile idet man har tatt dett siste spranget. Denne tvetydigheten i installasjonen er noe av det som gjør den spennende og uforutsigbarog den er kanskje en av grunnene til at hun har valgt å ikke gi arbeidet sitt en tittel, - for ikke å legge noen føringer på betrakterens rolle i installasjonen.

Det er i det store og hele en spennende skulpturbiennale hvor mange stemmer får komme til orde. Kunstnernes mangfoldige uttrykksmåte og tvetydighet i forhold til egne verk gir arbeidene desto større tolkningsmuligheter. Det blir opptil den enkelte betrakter hvilke assosiasjoner og hentydninger installasjonene gir. Betrakteren står dermed i mange tilfeller fritt til selv å legge i skulpturene det han/hun vil. Det er imidlertid også her faren ligger. Stilles betrakteren for fritt og ikke får noen ledetråder å styre assosiasjonene etter blir verkene meningløse og til dels absurde. Dette er en hårfin balanse jeg mener Maaretta Jaukkuri har greid med utvelgelsen av de 16 kunstnerene.