BarokkMinimalist, Œrg. 1 nr 2 (2001) - jfr. tilh¿r

rg. 1, nr 2 (oktober 2001)

jfr. tilh¿r

en utstilling av Rikke Houd, Lena Ignestam, Lotta Petronella,
Hanne Rangul, Cecilia Westerberg og Carina Zunino

Galleri Uten Navn, Oslo, 15. - 30. september 2001

av Hanne Storm Ofteland (hanne@barokkminimalist.com)

GALLERI UTEN NAVN VISTE I annen halvdel av september en utstilling av seks kvinnelige kunstnere fra Norden, jfr. tilh¿r. (Utstillingen er vist i Galleri Die Werkstatt i K¿benhavn tidligere i Œr.) Tema for utstillingen er i f¿lge katalogen "inspireret af konflikten i mellem et 'moderne liv' og mere traditionelle livsm¿nstre, hvor normer, etik og moral er forudgivne." Kunstnerne "tematiserer sp¿rgsmŒl om kollektive sŒvel som individuelle tilh¿rsforhold, familie- og sl¾gtshistorier, nordisk identitet, naturen og stedets betydning samt forholdet mellem fort¾llingen om selvet og erindringer fra barndommens land."

Norske Hanne Rangul viser arbeidet Dem fant'a i Nordmarka, et kombiverk hvor tekst, foto og et innmontert slideshow presenterer et ensomt bymenneskes endelikt - og en rekonstruksjon av hennes liv basert pŒ tiloversblitt materiale fra hennes (hvem hun nŒ enn er) liv. Gjennom et foto av de etterlatte eiendelene til en nŒ avd¿dd kvinne og en anonym fortellers akkompagnerende tekst rekonstrueres en tragisk skjebne. Vi blir med pŒ en arkeologisk reise inn i et annet menneskes ensomme liv. Avd¿des eiendeler og fotografier ligger hulter til bulter i en trist respektl¿s haug. Inne i billedflaten er en prosjektor montert som viser en serie av avd¿des private bilder. Hvem fortelleren er fŒr vi ikke vite. Heller ikke hvordan han/hun har rotet seg inn i dette v¾relset preget av d¿d og forfall. Fortellers private spekulasjoner om hvem denne kvinnen var, og om familien hennes, er nedtegnet pŒ venstre side av det store fotografiet. Vi m¿ter altsŒ to fremmede her. To bymennesker, som alle andre bymennesker totalt uvitende om hverandres eksistens og livskŒr.
Thoreau skal en gang ha sagt: "Alle mennesker lever stille desperate liv," og dette virker Œ v¾re et stadig tilbakevendende tema i dagens kunstytringer - innen bŒde film, billedkunst og musikk. Modernitetens prosjekt har spilt falitt, og resultatet av dette er i mange tilfeller en stor, vond ensomhet. Fremmedgj¿ring, fragmentering, - i noen tilfeller med en ukjent d¿d som resultat. Avisene rapporterer til stadighet nye historier om ensomme bymennesker som blir funnet d¿de i sin leilighet etter at stanken har blitt sŒ altfor j¾vlig og siger ut i oppgangen. Og de stressede naboene forteller om stille mennesker som ikke tar kontakt, som aldri fŒr bes¿k, og som man naturligvis heller ikke har tid, interesse for, eller overskudd til Œ kontakte. Staten ¿dela familien og naboŒnden med sitt "velferdsprosjekt" - og nŒ ser vi resultatene av dette: Mennesker uten kontaktnett, som enten d¿r foran tv'en i lenestolen, eller som ikke orker mer og tar seg en tur ut i marka. For Œ d¿. For ikke Œ v¾re en belastning lenger. Verken for en selv eller andre. (Selv om katalogforfatteren pŒstŒr at Lena Ignestams verk er det eneste med en politisk brodd i dette utstillingsprosjektet, vil jeg hevde at Ranguls verk er minst likesŒ politisk. Dem fant'a i Nordmarka kan sŒ absolutt leses som en kritikk mot vŒrt feilede totale politiske system, ikke bare mot venstresiden eller h¿yresiden, men mot det samfunnet vi har konstruert. Mens begynnelsen av det 20. Œrhundret trass i krig, fattigdom og elendighet likevel var preget av modernismens ukuelige optimisme, av troen pŒ fremskritt, velstand og teknologi og av dr¿mmen om Utopia, lever vi som ble voksne pŒ slutten av 1900-tallet med medaljens bakside.) Fristillingen av individet har for mange v¾rt en grusom frihet.

Danske Rikke Houd deltar ogsŒ med tekster, - i dette tilfellet med de to fablene Den lille dal og For ikke sŒ l¾nge siden. Disse er kopiert opp pŒ hvert sitt avlange stykke droppapir. Som to eldgamle skriftruller henger de to fablene der. Katalogen opplyser oss om at verkene "gengiver ... et grundtr¾k ved mennesket: behovet for at fort¾lle historier, at indskrive det s¾rlige og personlie i det almene og det f¾lles". I For ikke sŒ l¾nge siden blir vi introdusert for menneskenes liv f¿r bilen, vaskemaskinen, p-pillen og stemmeretten. En fortid vi har sŒ lett for Œ romantisere blir vist frem i alt sitt reelle ubehag. Kvinnens plass i dette samfunnet var alt annet enn lett og fri, noe Houd pŒpeker ved Œ fremmane ulike scenarier som alle var h¿yst reelle for fortidens kvinner (og som fremdeles er h¿yst reelle for flertallet av verdens kvinner, noe det er lett Œ glemme i vŒr frigjorte vestlige sivilisasjon). Her har vi Vibeke L¿kkebergs, Herbj¿rg Wassmos og flere andre nordiske kvinnelige forfatteres traurige slektsromaner kokt ned til de mest fundamentale bestanddelene: elendigheten og ufriheten, og "ul¿kka". Som kvinner opplevde en gang for ikke sŒ lenge siden.

Lotta Petronella, en finsk kunstner bosatt i London, deltar med sin roadmovie Satumaa - a film about tango, treasures and travel. I beste Wim Wenders-/Jim Jarmush-/br¿drene KaurismŠki-stil har hun laget en besn¾rende film med seg selv i hovedrollen, der hun dokumenterer sin egen reise opp gjennom Finland - en tilbakevending til barndommens hjemland for Œ l¾re seg det finskeste av det finske (borsett fra bastubading): nemlig Œ danse tango. For Œ fŒ til dette har hun bedt en rekke mennesker om Œ sponse henne med 50 engelske pund hver. Som motytelse har hun tatt med de tyve sponsorenes h¿yeste ¿nske i hver sin forseglede konvolutt. Konvoluttene f¿lger med henne pŒ hele reisen - lagt i en r¿d koffert. Da hun nŒr det nordligste punkt i landet, brenner hun konvoluttene i sin stetsonhatt og str¿r asken ut over havet. SŒledes har hun fullf¿rt sine forpliktelser. I l¿pet av filmen fŒr vi se en masse typisk finsk natur, finske litt keitete b¿nder, og Lotta Petronella if¿rt sin stetsonhatt. Har hun denne pŒ for Œ holde en viss distanse til hjemlandet? Den medf¿rer i hvert fall til en viss fremmedgj¿ring i forhold til alt rundt henne. Hun blir en slags turist i eget hjemland. Men lengre opphold hjemmefra f¿rer vel alltid til en viss annerledeshet hvis man en dag vender tilbake til fordums trakter. Ting blir aldri det samme igjen, og av og til blir integreringen helt umulig. Satumaa betyr dr¿mmeland pŒ finsk - og det er nettopp det det blir her: En dr¿m mer enn en virkelighet. (Satumaa er ogsŒ navnet pŒ den mest kjente tangoen, opplyser katalogen oss om.) Med sine "dŒrlige" farger, skjevt hŒndholdt kamera og med tangomusikk som filmmusikk er dette en deilig film.

Lena Ignestam (Sverige) utforsker tilh¿righet med fokus pŒ sosial lagdeling. I verket Bellevue har hun opps¿kt fem kakseboliger i Malmšs fornemste str¿k og filmet og fotografert seg selv foran disse boligene med forskjellige strektegningsmasker foran ansiktet. Disse skal symbolisere hva hun f¿ler, nemlig at hun ikke h¿rer hjemme der. Fotografiene er vakre, og filmen er snurrig, - men det hele er kanskje litt vel enkelt? Problemstillingen er kanskje ogsŒ litt passŽ med sin "medelsvensson i for fine-omgivelser"-tematikk og med "kunstneren i forhold til det etablerte borgerskap"-klisjeen. Det virker mer som et gufs fra s¿ttiŒra ikledt 2001-teknologi.

Cecilia Westerbergs (Sverige) strektegninger av scener av et familieliv, Faktioner, er av en eller annen grunn utf¿rt med venstrehŒnd. Om dette er for at de ikke skal bli sŒ "pene" som familiebilder gjerne er vites ikke, men det er en mulig forklaring. De er i hvert fall tegnet etter familiefotos. Heller ikke dette fenger helt da det Œ fange "¿jeblikke der ikke er selvskrevet at inngŒ i den 'officielle' familiekr¿nike, men derimod kan synes vilkŒrlige" virker noe s¿kt etter dr¿ye tredve Œr med kodak moments hos nettopp enhver familie. Vi fotograferer jo stort sett de mest idiotiske, trivielle situasjoner i dag - og ber om dobbelt sett kopier i fotobutikken. Det blir spurt: "hvilke av historierne er sande, hvad er fakta og hvad er fiktion"? Men sant Œ si er ikke scenene interessante nok til at jeg gidder Œ reflektere noe s¾rlig over dette.

I Stille f¿r stormen har danske Carina Zunino trykket opp et foto av en trekrone pŒ et stor plaststykke. Bildet henger pŒ en vegg og holdes i en svak stadig bevegelse av en ventilator i n¾rheten. Det er sv¾rt behagelig Œ se pŒ - som nŒr man sitter pŒ stranden og skuer ut over havet, eller stŒr inne i skogen og kikker opp pŒ solen som spiller mellom grenene. Derfor er det interessant nŒr katalogen pŒpeker hvordan dette frodige, luftige, nesten levende verket er menneskeskapt og ikke naturen selv. Disse konnotasjonene (og flere med dem) "ligger som usynlige lag under v¾rkets konstruerede og kulturlige udtryk og v¾kkes som et slags modbillede i beskueren. V¾rket repr¾senterer sŒledes ikke naturen, men peger pŒ den betydning vi till¾gger naturen og de f¿lelser vi indl¾ser i dens bevegelser". Dette skillet kultur - natur er trolig like gammel som mennesket selv og et stadig tilbakevendende tema i kunsten (noe som ikke gj¿r det mindre interessant, snarere tvert imot). I Norden har naturdyrkelsen alltid stŒtt sterkt, mens man andre steder i Europa heller dyrker en menneske-modifisert natur. NŒr Zunino presenterer naturen som en sanselig opplevelse formidlet gjennom et foto kopiert opp pŒ et plast, pŒ toppen av det hele holdt i kunstig bevegelse for Œ illudere en virkelig f¿lelse av trekronens rytme, kan jeg ikke annet enn Œ bli fascinert.

Alt i alt sett er jfr. tilh¿r en spennende utstilling som favner vidt i sin uttrykte problemstilling. Det er interessant Œ se hvor mange og forskjellige typer tilh¿righet som finnes - og tilsvarende hvor mange typer distanse eller isolasjon man kan peke pŒ. Fremmedgj¿ring og tilh¿righet - i forhold til natur, kultur, nasjonalitet, klasse, familie, epoke - er vel noe av det mest fundamentale ved mennesket. Er det noe vi alltid er bevisst om, sŒ er det vel netttopp f¿lelsen av ensomhet, mangelen pŒ tilh¿righet - og i noen ytterst fŒ ¿yeblikk f¿lelsen av Œ v¾re ett med verden, Œ v¾re en bitteliten men helt n¿dvendig del av et pulserende kosmos. jfr. tilh¿r ser pŒ de mer n¾re og daglige aspekter ved dette enorme komplekset, og kunstnerne presenterer et interessant tverrsnitt for oss som h¿rer til i Norden i dag.

GUNs hjemmeside: www.gallerygun.no