DET ER VANSKELIG Å SI noe om Jan Groth sine arbeider som ikke er sagt fra før. Det er i forbindelse med den retrospektive utstillingen ved Museet for Samtidskunst også utgitt en stor og fyllestgjørende monografi om kunstneren (Karin Hellandsjø. Jan Groth: Tegn. Oslo: Museet for samtidskunst, 2001). Men om hans strekverden allerede er diskutert ut fra mange vinkler og synspunkter, er den enkeltes opplevelse av utstillingen like fullt unik.
     Opptakten til mitt utstillingsbesøk startet med denne boken. Etter å ha bladd gjennom den, og sugd til meg rene linjer i svart-hvitt fotografier fra store blanke nytrykte boksider, så jeg streker hvor enn jeg gikk etterpå. Ikke som avtrykk på netthinnen, men som fenomener rundt omkring i verden, så som sprekkdannelsene i fortauene og spraymalingen på tagging-besatte murvegger. Strekene rundt meg kom fullstendig i forgrunnen i synsfeltet, enda de kunne være små og spinkle og nesten usynlige, og heller ikke alltid tegnet til en estetisk opplevelse. Etter å ha sett selve utstillingen ble jeg mer oppmerksom på hvordan Jan Groths streker skiller seg ut fra de som oppstår utenfor bildene hans.
     Groth bruker ulike medium i sin kunstneriske produksjon. Han er kjent for sine vevde tepper, hvor den innvevde streken i hvitt mot svart bakgrunn streker seg ned på flaten som et kontraststerkt og presist fargepulverdryss. På denne utstillingen vises også Jan Groth sine skulpturer og tegninger.
     Blant de tidligste arbeidene til Groth er oljemalerier, hvor tunge firkanter tegner ut flater på bildet, i mørke farger. Etter hvert kvitter Groth seg med tyngden av masse, og forenkler billeduttrykket til svart-hvite omriss. De nyeste arbeidene er preget av et annerledes meningsuttrykk, i den betydning at de ulike strekene fremstår som små tegn, som grupperes sammen med hverandre og utfyller og påvirker hverandres uttrykksform. De minner om runetegn, eller små dansende mennesker. Det er bevegelse i hvert tegn, og hvert tegn synes å uttrykke et aspekt ved denne tegn-verdenen, mens en fullstendig samling av alle disse mulige tegn-aspekter må være umulig.
     Jan Groth har et nært forhold til naturen, særlig den han vokste opp med som guttunge i Dagali. Man kan lett se for seg steiner, strå og åskammer som utgangspunkt for Groths linjeverden. Men Groths linjeverden tilhører allikevel ikke naturen, - og ikke byen heller, selv om den indirekte også frembrakte streker over en lav sko der jeg gikk langs gatene. På en merkelig måte har Groth hentet alle eller en stor del av verdens linjer hjem til seg, og sjonglert med dem som han vil. Eller linjene har oppstått som et slags motsvar i hodet til de man kan se rundt seg. I hvert fall nytter det ikke å legge til linjer i Groths bilder, for å få det til å ligne noe spesielt. Da synes bildet liksom å skulle falle sammen, balansen forstyrres så strekene truer med å ramle ned som et korthus som står ustødig. Enkelte kjente symboler, så som tegnene i alfabetet, kan bli nedtegnet i ufullstendig tilstand, dvs. at det mangler en prikk og en strek her og der, men øyet til en menneskelig betrakter vil ofte automatisk legge til riktig strek og prikk for å frembringe riktig tegn, og meningen avleses. Når Jan Groths streker ikke lett lar seg avleses på denne måten, gjennom å la dem henvise til bestemte objekter utenfor bildet, kan det bety at strekene peker bare på seg selv, og er ikke abstrahert fra noe annet enn Jan Groths egne tanker. Kunstneren her ser ikke treets linjer, men ser de linjene øyet ser i treet. Linjene eksisterer genuint på Groths spesiallagde papir, og er ikke flyttet fra noe sted til noe sted.
     Når det gjelder Groths skulpturer, så der det ut for meg som om skulpturene på denne utstillingen er i ferd med å oppstå; de akkurat har hoppet ut fra bildene til en ny eksistensmodus som tredimensjonale objekter. Men de bukter og vender seg ikke som strekene i bildene, de er mer nyfødte og usikre på hvilken retning de skal ta. Foreløpig er retningen rett opp. Strekskulpturer er et spennende prosjekt, men foreløpig er ikke disse skulpturene i seg selv så spennende og spenstige som de strekvariantene vi finner flatt avbildet på utstillingen.
     En Groth-utstilling byr kanskje ikke på så mange overraskelser i forhold til formspråket. Men dette formspråkets eleganse og sikkerhet overbeviser like overraskende for hvert møte den enkelte streks verdi som kunstnerisk uttrykk.