CHARLES MICHALSEN (F. 1954) VISTE i perioden 1. - 23. september en utstilling i Galleri III, bestående av to store isskulpturer, en mindre vegghengende isskulptur/installasjon og fire fotomontasjer.

Menneskelige tragedier som tema
Utstillingen av Charles Michalsen, som i disse dager er å se i Galleri III, fokuserer på forskjellige menneskeskjebner og deres forhold til - og relasjon til krig, tortur, terror, okkupasjon og frykten som alt dette bringer med seg. Hvordan mennesker kan forholde seg til disse grusomhetene og hvordan det går inn på dem og berører dem.
Det første som slår en når man entrer Galleri III er bakgrunnsstøyen og -larmen fra isskulpturene (Charles Michalsen kaller innretningene/installasjonene sine for isskulpturer enda de nok kan også betraktes som installasjoner). Charles Michalsen har ved hjelp av stålrørskonstruksjoner og kjøleteknikk skapt noen ganske unike skulpturer, som med sin ustabile eksistens, gir skulpturene hans en uberegnelighet som understreker temaet og budskapet, men samtidig forrykker vårt tilvante forhold til skulptur. Jeg vil her benytte anledningen til å gå litt nærmere inn på nettopp et par av disse isskulpturene.

Isskulpturer med eget liv
Bak skulpturen Vanunu skjuler det seg et enkeltmenneskes tragedie, hvis navn den henspiller på. Mordechai Vanunu er navnet på en atomteknikker på et beskjedent nivå som har sittet 11 år på enecelle i streng isolasjon og deprivasjon (dette innebærer at man har tatt fra ham muligheten till å dekke de alminnelige og viktige behovene). Han har intet fangefellesskap, cellen hans er 2 ganger 3 meter. Han får møte en representant fra familien i en time hver 14. dag. Det "gale" han har gjort er at han var kilde til et oppslag i The Sunday Times. Dette var en artikkel om at Israel hadde utviklet atomvåpen. Etter dette oppslaget ble han lurt til å reise fra London til Roma hvor han ble dopet ned av israelske agenter og fraktet tilbake til Israel. Verden har imidlertid for lengst fått mer detaljerte opplysninger om Israels atomvåpen og Dimonaanlegget. Det er derfor nå vanskelig å se at Vanunu i dag er noe annet enn en samvittighetsfange og at fengselsstraffen er noe annet enn utspekulert tortur av han som menneske og at man ønsker å bryte ham ned både fysisk og psykisk.

Mot denne bakgrunnen blir det særlig interessant å se stålrørenes krumninger og form som et bilde på en menneskehjerne. Hjernebarkens knudrete og ujevne overflate har her fått sitt uttrykk i stålrør festet til en sirkulær, men hellende stålplate som munner ut i en noe mindre sirkulær og hellende stålplate. Kjøleteknikken Charles Michalsen benytter er spesielle stålrør som konstrueres i den ønskede formen. Når strøm kobles til reagerer stålrørene med fuktigheten i luften og den fryser til is på rørene. Denne isen blir gradvis tykkere og skulpturen "vokser". Dette bidrar til at disse isskulpturene er i konstant endring og vi får skulpturer som er forskjellige fra dag til dag. Signe Andersen ( aspirant i Norsk Billedhoggerforening) fortalte meg at skulpturene var ganske vare for temperatur- og værforandringer som medførte at fuktigheten i luften endret seg. Dette innebar at skulpturene enkelte dager hadde en glatt nærmest transparent overflate, hvor iskrystallene var glatte, mens andre ganger var det en mer frossen og knudrete overflate. Enkelte ganger kunne til og med stålrørene under isen komme til syne slik de gjorde den ettermiddagen jeg var der. Tolknings- og temamessig gjør dette noe med betrakterens oppfattelse av skulpturen. Skulptur er tradisjonelt noe som utføres i et hardt og relativt uforanderlig materiale (basalt, marmor, sten, bronse, jern m.m.). Det faktum at vi her kan møte den samme skulpturen forandret fra gang til gang gjør at betrakterens individuelle tolkningsrolle forsterkes samtidig som den reduseres. Den enkelte betrakters tolkningsrolle forsterkes i den forstand at siden skulpturen i stor grad kan endre utseende ganske drastisk fra gang til gang blir de individuelle tolkningene av stor betydning. Relativiteten ved skulpturen øker de individuelle tolkningenes potensiale. Samtidig kan imidlertid nettopp skulpturens "betrakterarroganse" medføre at de enkelte individuelle tolkninger mister sin betydning og relevans i og med at skulpturen helt uten menneskelig innblanding endrer uttrykket sitt.
"Inni hjernen" ser vi tre hender. To av dem sitter på innsiden av den ene hjernehalvdelen og den tredje sitter på den andre innsiden. De strekker fingrene desperat mot hverandre og er ikke dekket av is, men står nakne og rustbrune ut mot den de "myke", hvite og avrundede stålrørene. På bakgrunn av skulpturens navn finner jeg denne "hjernen" et ganske sterkt uttrykk for et menneskes intellektuelle kapasitet og ikke minst integritet. Den sterile monteringen på en sirkulær og hellende stålplate understreker det sterile, ansiktsløse maktovergrepet som skjer mot Vanunu. De håper å bryte ned hans menneskelige integritet og kapasitet gjennom å innskrenke den menneskelige stimulansen og kontakten både fysisk og psykisk til et nullpunkt. Når vi ser på denne hjernen og de gripende desperate hendene, som er det eneste som ikke er helt innefrosset, har dette mennesket like stor mulighet for utvikling som en hjerne lagt ned på sprit på et laboratorium. Skulpturens frosne uttrykk og sterile fremtoning understreker dens alvorlige og sørgelig budskap.
Blant de andre isskulpturene velger jeg også å se nærmere på Palestina. En fiffig innretning som det tok meg noen øyeblikk å se sammenhengen mellom tittel og verk, nettopp fordi den var så åpenbar og iøynefallende. Det er nærmest en vegginstallasjon/veggskulptur. Den er sirkulær og overtrukket med et svart-hvitt palestinaskjerf. I midten finner vi Gazastripen og de palestinske selvstyreområdene utført i stål. ( Jeg fikk her vite av Andersen at også denne stålkonstruksjonen skulle reagere med fuktigheten i luften og danne et is- og frostbelegg. Dette var imidlertid ikke skjedd da jeg besøkte galleriet.) Det ble dermed et merkelig forhold mellom det palestinske selvstyreområdet som var det som "egentlig" burde vært dekket av det palestinske skjerfet. Dette var imidlertid ikke tilfellet. Det var nettopp områdene rundt som hadde blitt innhyllet i det palestinske skjerfets mønster og farger. Om dette var et bevisst trekk fra Charles Michalsens side og en symbolsk handling mener jeg det må ha vært, men akkurat hvilken betydning den skal gis synes jeg det er vanskelig å si noe om. Det være seg at det henspiller på alle de tusner av palestinere som lever i flyktningleire utenfor selvstyreområdet og Israel og dermed skaper dette nettet, eller om det er et ironisk pek til den israelske overmakten som omringer Gazastripen. Dette er overlatt til betrakteren å avgjøre, men det er under alle omstendigheter en tankevekkende og skarpsindig installasjon som kanskje nettopp i disse dager har større aktualitet enn noensinne.

I fotografiets grenseland
Charles Michalsen har fire fotoserier. De tar alle opp grenser som, det være seg Aldersgrense, Fysisk grense , Ikke-grense, Traumatisk grense og Metafysisk grense. Alle fotografiene er portretter av forskjellige personer fra Bosnia og Hercegovina, nå bosatt i Norge. Etter å ha portrettert den enkelte har Charles Michalsen etterpå oppsøkt de stedene og landene som har betydd noe for den enkelte. Teknikken han har benyttet i disse fotografiene, for å oppnå denne "overlappingseffekten" er at den eksponerte filmen med portrettene ligger foran den nye filmen i kameraet. På den ueksponerte filmen i kameraet fester han landskapsmotivene fra for eksempel Bosnia. Dette være seg et hus eller et annet objekt.

Jeg har valgt ut et av disse fotografiene som utgangspunkt for en generell diskusjon av dem alle. Det er Metafysisk grense. Personen på fotoet, som sitter noe foroverlent er iman. Motivet hentet fra Bosnia som ligger over portrettet ser, i forgrunnen, ut til å være en kirkegård av et eller annet slag (muslimsk?) I mellomgrunnen skimter vi noe som kan være restene etter et minarettårn. I bakgrunnen ser vi boligblokker og -hus. Charles Michalsen har i sine sitater/tanker omkring motivet fremhevet mangelen på frihet for tanken og tankene mellom menneskene. Moskeen og bolighuset er ødelagt. Materialene fra ruinene er kjørt bort og ny jord er brakt dit isteden så området har blitt helt gjengrodd. Med andre ord har man gjort så mye som mulig for å viske ut sporene etter muslimene, deres religion, deres tro, ja faktisk hele deres eksistens. Charles Michalsen har dermed vist oss at krig er ikke bare en fysisk krig hvor hus ødelegges og jevnes med jorden. Det er også en troskrig, hvor man prøver å utslette den andres tro og forestillingsverden. Man prøver å forstyrre tankene og tankevirksomheten.
I alle fotografiene er det grenser det handler om, og da grenser i ordets negative forstand. Det er grensen som noe fengslende, begrensende og destruktivt. Hva denne menneskelige destruksjonen består i, angir de forskjellige titlene. Det kan være den fysiske grensen, den aldersmessige og så videre. Jeg har tatt for meg den Metafysiske grensen. Her er det som allerede nevnt en iman som forteller hvordan krigen i det tidligere Jugoslavia har ført til en destruktiv grense, i form av mangel på forståelse og toleranse mellom religionene. Det er ikke lenger åpenhet mellom folkene som bor der, det har oppstått en grense. Det er denne smertelig grensen som er felles for de menneskene Charles Michals en portretterer.
Måten Michalsen har valgt å i sin bruk av fotografiet som medium å stille oss betraktere overfor et liknende ambivalens som i isskulpturene sine. Fotografiet er et medium som blir forbundet med en viss grad av ugjendrivelig sannhetsgehalt og sannferdighet. Idet han velger å uføre denne overlappingsteknikken bryter han med flere av de mest grunnleggende kjennetegn ved fotografiet. Michalsen bryter først og fremst med 1 : 1 forholdet i tid. Dette gjør han ved å legge to forskjellige motiver over hverandre slik at de overlapper hverandre. Et fotografi innholder altså to motiver tatt til forskjellig tid. Han bryter altså det enhetlige tidsperspektivet. På et annet viktig punkt bryter han også med et av fotoets karakteristika. Det gjelder motivets enhet. Han har bevisst lagt to forskjellige motiver over hverandre som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. Dermed er ikke fotografiet det sannhetsvitne som det en gang var. Det er blitt noe nærmest transcendentalt og uvirkelig. Kunstneren har i fotografiene overskredet de uskrevne lovene for tid og rom i et fotografi. Nettopp ved å gjøre dette har han fått frem de forskjellige "grensene" som titlene henspiller på. Vanlig eksponerte bilder vil ikke på den samme måten ha evnet å formidle de destruktive og frustrerende grensene som disse menneskene føler. Her finner vi noe av sakens kjerne, nemlig det faktum at Charles Michalsen har ønsket å formidle usynlige grenser og barrierer. De er vel så mye mentale som kommer fysisk til uttrykk. "Vanlige" fotografier ville ikke kunnet formidle disse følelsene på denne måten, hvis i det hele tatt. Forrykkelsen av mediet - og dets forhold til betrakteren - blir på en besynderlig måte en del av kunstverket og oppfattelsen av det.
Charles Michalsen har dermed ved å forrokke mediets egentlige intensjon overfor betrakteren, akkurat slik vi finner det innenfor isskulpturene hans, greid å få mediet til å formidle noe utover seg selv.