7. TIL 30. SEPTEMBER 2001 VAR en del av Miriam Cahns arbeider å se i Galleri Dobloug Det var en utstilling preget av det jeg betrakter som en feminin selvsentrering. Miriam Cahn har mange fine malerier hvor hun makter å formidle en var og sart stemning, jeg tenker særlig på det vi finner i H.M. Dronning Sonjas samling Ikke klar II. Noe av den samme finfølte og vevre stemningen er også tilstede i maleriet Tenkende (fryktsom) soldat. Felles for mange av hennes arbeider er den duse og nærmest utviskede linjeføringen, hvor konturene synes å sees som gjennom et mykt tåkeslør og nesten tårer. Bakgrunnene er diffuse og ustabile og det eneste som står frem er personens øyne, noen ganger nese og munn. Overflødige detaljer, som for eksempel klær, hår og andre realistiske ting er så godt som utelukket eller fjernet. Fargeholdningen er på den ene siden myk og nesten pastellaktig, men samtidig nærmest fosforiserende og skarp. Dette ser vi både arbeidet Tilbud (1998) og i Flyktning II (2000), hvor de klare gulfargene nærmest stikker oss i øynene, men samtidig gir en myk og nærmest søtladen virkning. Det oppstår også nærmest en spenning mellom duse og myke fargene, men også den litt spøkelsesaktige stemningen som oppstår idet hun lar fargene flyte i hverandre og absorberes. De runde, nærmest barnlige ansiktene på mange av skikkelsene er vanskelige å tyde. Har hun gjort dette for ikke å trekke fokuset vekk fra stemningen i maleriet og personens abstrakte uttrykk eller det riktigere å tolke dette som en understreking av mennesket som tanke- og sjelevesen?

Tre kvinneskikkelser hos Miriam Cahn
Miriam Cahns arbeider er flere store i formatet og nesten alle har de mennesket i sentrum. Av utstillingens cirka 10 arbeider er fire av dem med kvinner i hovedrollen. Det er Tilbud (1998), Dyrisk oppmerksomhet (1997), Å gå (2001), Liggende i sengen (1996), Barmvesen (2001) og Uten tittel X (1999). Det førstnevnte er et maleri som jeg finner gir fin gjenklang i et "sexifisert" samfunn. Koblingen mellom det islamske sløret og den utilslørte nakne kjønnet og brystene som bys frem gir en spennende motsetning. Miriam Cahns bruk av farger understreker også den spenningen mellom det "avsexifiserte"sløret, som bare har en åpning til øynene, og det rødblussende kjønnet og brystene. � gå (2001) virker i sin barnlige og skissemessige gjengivelsen av ansiktet og den krabbende nakne kvinnen som en fokusering på nettopp kvinnens underdanige og til dels barnlige stilling i mange samfunn. Hun har fremdeles ikke reist seg og går på sine to ben som et voksent individ. Arbeidene Liggende i sengen (1996) og Dyrisk oppmerksomhet (1997) blir med sin sterke betoning av det kvinnelige kjønnsorgan vel overtydelige.

Miriam Cahn - en feminist?
Miriam Cahns arbeider mener jeg raskt faller inn under begrepene maleri/kunst av en kvinne, med kvinner i hovedrollene og for kvinner. Dette snevrer inn de potensielle betrakterne og målgruppen såpass mye at jeg finner Miriam Cahn nesten noe ekskluderende i sin kunst. Det blir en for sterk sentrering rundt kvinnekjønnet. Det kan diskuteres hva som er galt i å henvende seg til en bestemt målgruppe og om Miriam Cahn faktisk gjør dette. Hun har nemlig flere arbeider hvor mannen står i hovedrollen. Det faktum at ikke jeg greier å relatere alle hennes arbeider til noe utenfor dem selv, men rene projeksjoner for kvinnelig tankevirksomhet betyr i og for seg ikke noe galt. Det er like galt å si at all kunst skal ha et politisk og/eller sosialt budskap. Til en viss grad kan det jo sies at arbeidene hennes har et sosialt engasjement, men at hun har valgt sitt utkikkspunkt og vinkling med omhu. Istedenfor å prøve å treffe alle har hun prøvd å treffe noen og det er et valg som må respekteres. I sitt intervju med Jon Dobloug i juli-august 2001 pr. faks tar hun ikke noe klart standpunkt til om arbeidene hennes er feministiske eller oppfattes slik. - Hun hevder bare at "Art can't be neutral (whatever this means)". Hun betrakter seg selv som et menneske og ikke en guder og hun finner slike spørsmål vanskelige å besvare med et klart "ja" eller "nei". Jon Dobloug sammenligner hennes også med Mark Rothko i malemåte med disse diffuse konturene, trass i at Mark Rothko maler nonfigurativt. Trass i hennes vage svar omkring målgruppen og hvilken type kunst hun produserte finner jeg det naturlig å plassere henne innenfor en feministisk tradisjon, hva nå enn det vil si. Hva som er feministisk kunst og ikke er vanskelig å fastslå og det finnes ingen faste rammer som er fruktbare å bruke. Jeg vil runde av med en personlig kommentar om at i flere av arbeidene hennes finner jeg vare og fintfølende personkarakteristikker (hvis man kan kalle dem det), men andre igjen er heller snevre i sin vinkling og blir en egosentrisk sentrering rundt kvinnen uten samtidig å klare å løfte blikket opp.