MITT FØRSTE MØTE MED DENNE utstillingen var gjennom anmeldelsen til Gard Olav Frigstad i Aftenposten. "Det er vanskelig å se hva som forbinder kunstnerne i utlendighet", mener han, og gir en dels opplysende, dels nøktern beskrivelse av fire av de fem utstillingsrommene. Det første jeg tenkte var: Forventet du å finne en iøynefallende forbindelse mellom kunstnere fordi de jobber i utlandet? Litt for enkelt kanskje? Vel, la meg likevel prøve å forfølge noen forbindelseslinjer i denne utstillingen.

Mye moderne kunst handler om begjær, objektfiksering og vage lengsler. I det tyvende århundre har kunsten stort sett bestått i å finne alternative tilnærmingsformer til virkeligheten, en eksperimentering med mening og det meningsfylte. Hva gir mening? Kan vi skape nye meninger ved å forene ting eller splitte opp ting på en annerledes måte? Hvordan kan vi fri oss fra den vestlige rasjonalitets tankekategorier? Dette kan man si er et underliggende tema både i kubismen, i readymadene, i minimalismen, i landart, i installasjonskunst, osv. Poenget er å skape nye rom for tanken og forestillingene våre, lage nye veier for våre begjær og lengsler. Dette er veldig tydelig i Patrick Huses utstilling i Stenersenmuseet, som ble omtalt i første nummer av BarokkMinimalist. Huse går til naturen, til steinene og til vulkanene, og prøver å formidle deres språk.
     Med denne grunninnstillingen vender jeg tilbake til Kunstnernes Hus, tidlig en tirsdag morgen. Jeg er nesten alene, sola skinner utenfor og det er bortimot perfekte forhold inne i utstillingslokalene! Jeg bestemmer meg for å prøve å finne et minste felles multiplum mellom den snart 70 år gamle Kristianiabohemen Laurie Grundt, samarbeidsprosjektet mellom billedkunstneren Liv Mette Larsen og teaterprodusenten Tone Avenstroup, Nesstudio med Ole Jørgen Ness og den australske gruppen Ocular Lab, Ann Katrine Dolven og Ann Lislegaard.
Etter ukes betenkningstid, tenker jeg at In Residence er et prosjekt som handler om en rekategorisering av menneskelig eksistens, vår verden og vår energi. Felles for alle kunstnerne er at de på en eller annen måte forsøker å komme under huden på det moderne mennesket og samfunnet, for så å stokke kortene på nytt (i Nesstudio-installasjonen ligger sågar bøyde kort i en haug på gulvet). En slik tolkning passer godt med utlendigheten; man drar ofte til utlandet for å få et nytt blikk på verden, noe som er vanskelig å oppnå hvis man bare befinner seg i sitt hjemland. Jeg vil derfor si at utstillingen streber etter en perspektivforskyvning i grunninnstillinger, værensmodus og tankemåter. Det sier seg selv at det er et ambisiøst prosjekt, med høy risikofaktor. Det er morsom å være original og protestere for all verden, men det er ikke lett å gi skissene til en ny verden som står på egne ben, og som blir noe annet enn et navlebeskuende, privat lite lekerom. Ved å tolke prosjektet slik, åpner man også for store forskjelligheter som naturlig nok skiller norske kunstnere i utlendighet, for hvorfor drar man utenlandsk og distanserer seg fra det norske miljøet hvis ikke det nettopp er for å finne "sitt eget", atskilt fra det norske?
     De tre utstillingsrommene i første etasje kan alle tolkes inn i et slikt rekategoriseringsprosjekt. Det første rommet til Laurie Grundt, på et nesten overtydelig måte. Mer enn bildene, er det selve kunstnerens liv, som vitner om en vilje til å leve annerledes enn det strømlinjeformede, travle storbymennesket. Han flyttet med sin familie fra Bergen til Kristiania i København i 1971 og har bodd der siden. Hangir oss glimt inn i en tilsynelatende hundre prosent kunstnertilværelse. Vi ser to videoer som parallelt synes å fortelle historien om livet i Kristiania, Malerens sjanse: Nakne damer på piknik med kunstnerguruen - damer kledd i løse frikede kjoler som intervjuer kunstnerguruen og plutselig bryter alle kodekser for et formelt intervju ved å stille opp ved siden av kunstneren for fotografering. Dette er en verden uten det borgelige samfunnshierarkier, tilsynelatende uten regler, fordommer og tvang. Og det hele ender med at Grundt, i naken tilstand blir døpt, som en Johannes Døperen, stående mitt i en elv. Til å være en kunstvideo, synes jeg den ble litt for lite stram i redigeringen. Det minnet for mye om en privat filming av sommerens picnic.
     Maleriene til Grundt, som dekker nesten hele veggarealet i det første rommet, stiller jeg meg imidlertid mer tvilende til. De klare politiske, kritiske budskapene omhandler alt som en ekte kristianer bør være opptatt av, men det hele blir litt for forutsigbart og det tilfører lite nytt verken til debatten eller til malerkunsten: Norges amerikapolitikk, samer, indianere, kapitalisme og kvinnefrigjøring. Budskapet blir banalisert og overtydelig i en type fargeglad og figurativ malerstil, som på sitt beste er ekspresjonistisk og på sitt verste blir kitsch. Det blir litt platt å få presentert urkvinnen, med sine brede kjønnslepper, omringet av all verdens ledende menn og kvinner. Eller en gedigen Dantelignende skikkelse som sier: Sophie, du mangler kjønnslyst, men du har hovmot og havesyke! (Sophia er Visdommens gudinne. Red. anm.) Eller noe som ligner en jødisk, velfødd kjøpmann som henger på et kors, med fullt av utmagrede mennesker som ligger rundt, og pilgrimstog som nærmer seg. Eller norske løver som bærer et amerikansk missil med påskriften: fragile - US-navy, fulgt av et skjelett med en paraply for å beskytte seg mot et atomkatetrofe. Etter min mening, tar derfor Grundt snarveien inn i In Residence-prosjektet - nemlig ved at det er selve livet hans i Kristiania som representerer en perspektivforskyvning, og ikke så mye hans malerier.
     I Nesstudioet går kunsten eksplisitt ut på å utfordre våre vanlige forestillinger. I første rekke om hva kunst er. Vi kommer inn i et temmelig overfylt og kaotisk atelier- som tydelig fungere som noe midt i mellom et atelier og et utstillingslokale. I hele perioden som utstillingen varer, vil det skje små forandringer i dette rommet. På uken som gikk mellom mine to besøk var en vegg dekket til med illustrerte plakater med enkle kroppslige gjøremål av ymse slag der det sto War Hazard og et par videoer byttet ut. Utstillingen heter Bootstrapping og er et samarbeidsprosjekt mellom Ole Jørgen Ness (som for øvrig skal representere Norge under neste biennale i Sao Paulo) og den australske kunstnergruppa Ocular Lab. Frigstad informerer om betydningen av Bootstrap: "et slags vitenskapsteoretisk begrep for å forsøke å øyne forbindelser mellom kunnskapsfelter som ikke henger sammen på noen innlysende måte" (Frigstad, Aftenposten 12.09.01).
     I utgangspunktet er dette en fascinerende idé. Men prosjektet halter. På min første visitt var Ole Jørgen Ness der selv og holdt på å male en australsk utryddet plante på veggen, rett ovenfor den røde kongeløperen som kunstnergruppa motvillig har fått låne av ledelsen ved Kunstnernes Hus. På åpningsdagen hadde de hatt en performance der denne planten var blitt projisert med video på veggen, hvorpå kunstnerne hadde kastet grøt på den. Ness fortalte at dette var til minne om aboriginernes møte med engelskmennene som visstnok hadde utryddet deres hellige plante (som ble brukt både til helbredning og ritualer) ved å rydde jorda. Som han sa: "De tok fra dem denne planten og gav dem grøten i stedet".
     Jeg stusset litt. Hvordan kan engelskmennene ha klart å utrydde en plante på et kontinent som byr på alle typer landskap, fra ørken til snødekte fjell? Og hvilken plante var det?
     Jeg kontaktet sosialantropolog og aboriginerekspert Gro Ween ved Universitetet i Oslo og spurte henne om det stemte at engelskmennene hadde klart å utrydde aboriginernes hellige plante. Før jeg fikk noe svar, fikk jeg en strøm av velfunderte meninger om hvem som skulle få lov til å representere hvem. Hvorfor kunne ikke Ole Jørgen Ness heller ha invitert noen aboriginerkunstnere til å lage dette prosjektet, i stedet for at vestlige velmenende kunstnere skal representere de undertrykte folk sin kamp? Ellers bekreftet Ween to ting for meg: (1) Aboriginerne har haugevis med hellige planter og landområder, alt etter hvor de er tilknyttet, og selv om engelskmennene selvfølgelig har introdusert en rekke nye planter og dyr i Australia, er det usannsynlig at de kan ha klart å totalt utrydde en plante. Ness-representasjonen er en vestlig ideologiserende krisemaksimering på andres vegne! (2) Grøt har ingen historisk signifikans når det gjelder aboriginernes krisekosthold. Det har tvert i mot et hvitt bakepulverbrød, damper, som engelskmennene gav ingrediensene til og som ble stekt over åpen ild av aboriginere som var blitt tatt i fra sine jaktmarker.
     Ween advarte videre mot en svartmaling av aboriginernes kulturarv. Når man som backpacker treffer på forfyllede aboriginere i byene, har man ikke dermed et representativt bilde av dem. Det er fremdeles mange som lever i innlandet i Australia, på tradisjonelt vis, og de vinner stadig landrettigheter - noe som i seg selv er et bevis på at de fremdeles har levende tilknytning til hellige landområder, planter og dyr; for hvis de ikke kan vise til levende kulturelle relasjoner, har de heller ikke noe krav på landet.
     Det tjener ikke kunstnernes sak å overforenkle sine budskap på en slik måte. I tilfeller som dette, begynner jeg virkelig å savne et mer presist kunstbegrep. Det bør settes noen kriterier for at man skal få lov til å stille ut. Det er ikke bare det at Nesstudioet er lite informativt og publikumsvennlig, men det er også misvisende og simplifiserende agitasjon.
     Ellers boltrer kunstnerne seg i readymades, og virker som de tror at bare man slenger et isopor-DNA-molekyl på gulvet, sammen med noen murstein, noen bøyde kort og noen papirbiter med legemsdeler på, så blir det kunst. Hvis man så i tillegg har noe på en videoskjerm, blir det god kunst: for eksempel ser vi en av Busch som blir kjørt i en 10 sekunders loop der han som en mekanisk robot og gjentar besvergende: "They don't mistake" - skjermen er dekket av noe blålig plastikk og øverst oppe henger et kart over Australia. Selv om de har et Duchamp-pissoar henslengt i et hjørne, som en slags garanti, blir ikke dette bra!
     Skjønt ideen til Nesstudioet er god, dette å bryte utstillingssjangeren, bærer resultatet for mye preg av lettvinte innskytelser. Jeg håper inderlig Ness jobber litt mer med sitt Sao Paolo bidrag. Selvfølgelig kan man undre seg over alle de rare tingene, men det blir litt for rotete inntrykk til at man klarer "å forfølge uvante og utenkte tanker og kombinasjoner av tanker" som kunstnerne har ambisjon om at vi skal gjøre. Jeg merket at jeg ble irritert der jeg gikk og følte at her tenker kunstnerne mer på seg selv enn på publikum.

Det midterste rommet i første etasje var fylt av sider fra en bok med Tone Avenstroups minimalistiske poesi illustrert med Liv Mette Larsens små ornamentale tegninger. Det var inntrykk fra reise i India, til fremmede byer, steder og mennesker. I uttrykk ble dette lille rommet nesten borte i alle de andre, mer monumentale utstillingene. De var stillfarne og beskjedne de små innrammede sidene:

Trygg tåkevei
aper slanger mimosa
buddha hugd i stein gule
blomster på trærne mot himmel
føttene bundet til jord

Noen av disse kryptiske setningene skaper en fremmed og fin forestillinger. Men uten noen videre kjenneskap til konteksten, var det begrenset hva jeg fikk ut av det. Selv om det er morsomt med nye ordsammenstillinger, skal det litt til før det klinker så godt i øret at det vekker uanede assosiasjoner og forestillinger. rot rot rotløs, hvit sommerfugl krokodille, ved bordet beina løftet - tolkninger er mulig, men det er fristende å konkludere med at dette uttrykket ble for svakt til å gjøre noe videre inntrykk, selv om potensialet absolutt var tilstede.

De mest helstøpte utstillingsrommene er de nyopppussede og forlengede overlyssalene i andre etasje: Dolven og Lislegaard. De to rommene utfyller hverandre; det ene mørkt og suggererende, det andre blekt og avklaret. Begge opplevdes som tematiseringer av vår grunnleggende væren i verden. Mens Lislegaard griper tak i selve pusten - som om hun tar pulsen på vår eksistens, fristiller Dolven og skaper en avklaret og nesten salig, paradisisk stemning med sine hvite malerier. Lislegaard er intens og nær, Dolven innbyr til refleksjonens rasjonelle distanse. Begge handler de om begjær og lengsler - grunnleggende holdninger i livet.

Lislegaards rom er oversvømt av et blålig lys, med gule flakkende innslag. Vi ser en stor video med en kvinne som går ut og inn av et rom, romsterer, setter seg på en sofa, osv. Et trollspeil forvrenger bildene og lar det hele flyte ut for oss og bildene ligner abstrakte oljemalerier. Denne videoen blir projisert på et frittstående lerret, slik at man kan se den fra begge sider. Men hele tiden følger en hviskende kvinnestemme oss. Hvis man setter seg ned i en krok, slik jeg gjorde, og lukker øynene, kommer denne stemmen underlig nære. Jeg følte meg som i en drøm, der den rytmiske pusten til kvinnen, ble til min egen pust. Det kom brokker av setninger innimellom: No, I don't know, It's like a silence, I did not realize, It is just not true, Yes! Over there! I'm scared, my eyes..I love the way she..
     Frigstad kaller Lislegaards prosjekt vagt, og noe "som kunne blitt en øvelse i vaghet". Jeg ville heller kalt det en øvelse i å finne frem til vår indre stemme, til våre drømmer, til våre lengsler - en øvelse i å gi betydning til de vage elementene i våre liv. Når jeg satte meg ned og levde i dette scenariet en stund, fikk jeg en tydelig følelse av retning - det var noe hun prøvde å komme frem til, finne ut av, bestemme seg for. Likevel ble man hele tiden værende i den pulserende søken- etter det uvisse, men etter noe bestemt. Hva er det Lislegaard rekategoriserer? Hun fikk vendt vår oppmerksomhet bort i fra den ytre, instrumentelle, og inn til en underliggende, drømmeaktig oppmerksomhet. Hun vender oppmerksomheten vår mot andre begjær og andre lengsler enn de vi vanligvis identifiserer oss med. Det var som et lite pusterom, en mediterende kroppslig tilstand - der vår rasjonelle væren fløt sammen og blandet seg med våre syn, vår hørsel, våre følelser; kort sagt: Lislegaard fikk hele meg til å flyte sammen til et eneste stort hele med rommets pulserende rytme.

Da jeg så kom inn i det hvite, klare, kjølige Dolvenrommet, ble det opplevd som en befrielse, ikke fra noe vondt, men noe veldig intenst. De store hvite retangulære maleriene blir nesten borte på den hvite langveggen. Stillhet. Monumentalt. Hellig. Hvitt. Nyanser. De er sterke i sitt uttrykk. Man kan skimte svake omriss. Personer med senket hodet? Etter hvert glir omrissene inn i en større kontekst- det er noe som ligner en portal og to kropper som smelter i sammen. Det er en "saktehet" over maleriserien, som for øvrig heter "it is all about slowing down and love" - tankene går igjen til vårt underliggende følelsesliv - tar vi oss tid til å lære å kjenne de milde, vare tingene i våre medmenneskelige relasjoner? Er det plass for denne berømte vagheten som Frigstad så lett "anklaget" Lislegaard for?

Disse underliggende strømninger i våre liv, blir ytterligere tematisert i videoen som har fått mye oppmerksomhet. Han, liggende urørlig i pysjamasen sin, omgitt av hvitt sengetøy og hun, rødt, flammende hår, festkledd, som forsiktig forsøker å få liv sin totalt fraværende mann til ingen nytte. Hvilket språk er det som blir snakket? Hvilke temaer blir tematisert? Er det den uutgrunnelig avstanden mellom mann og kvinne? Er det kløften mellom to aktivitetsnivåer? Er det den evige kontakssøkende aktiviteten som vi mennesker er dømt til å fortsette med i all evighet uten noen gang å være forsikret om at kontakt er oppnådd, der på hos den andre?

Avslutningsvis vi jeg si at det er umulig å uttrykke i ord kunstnere som Ann Lislegaard og Anne Katrine Dolven. De har utviklet et eget uttrykk som sier langt mer enn de berømte tusen ord. De sniker seg under huden på deg og tvinger deg til å bli med dem. Jeg har sjelden hatt en sterkere følelse av å bli ett med det kunstneriske uttrykket, som jeg hadde hos Lislegaard. Det måtte i såfall være under Veneziabiennalen i 1997 i den amerikanske paviljongen med Bill Viola. Begge disse videoopplevelsene er totaltoppslukende og favner hele den menneskelige eksistens med alle våre sanser. Stilt opp i mot disse, blir med ett Residences førsteetasjeutstillere som nybegynnere å regne - der Nesstudioet mangler helhet og gjennomtenkning, men gliser i sin stormannsgalskap, mangler Larsen/Avenstroup blikkfanget, den fine kvaliteten blir liksom klemt inne mellom to store skrikhalser - Grundt på sin side mangler nyansene, det forføreriske og det velfunderte, det hele blir litt for grovkornet for min kunstneriske smak.