Den nypointilistiske arven ser ut til å ha blitt begravet av samtiden. De franske pointilistene Seurat, Signac og kretsen rundt dem er sjelden nevnt i kulturjournalistikken. Muligens skyldes dette en altfor utbredt lineær tidsforståelse eller en manglende evne til å ta inn over seg nyere kvantefysikks oppdagelser. Uansett årsak har stillheten omkring pointilismen i den senere tid vært påtagelig, både i de lavere sjikt av kunstutøvelsen (på akvarell- og husflidskurs) og i de høyere sjikt (de Stats- eller merkantilt-støttede uttrykksformer). Nyere kvantefysikk har gjort skam på den lineære, kronologiske verdensforståelse til fordel for en langt mer paradoksal og ikke-språklig innfallsvinkel - noe samtiden ser ut til å benytte seg av fritt og uten hemninger. Man kan få inntrykk av at fragmentering og dekonstruktivisme - og alt hva dette medfører av personlige og kulturelle tragedier - har enerett på den ikke-lineære, og nettopp pointilistiske verdensoppfatning.

Atomet som punkt og kjerne var allerede anerkjent av de tidlige atomistene. Nyatomistenes oppdagelser har basert seg på de greske atomistenes funderinger, men har gjennom ny empiri forstått at atomet, punktet, ikke gir mennesket forståelse, men nye paradokser. Nettopp det paradoksale i pointilismen kan vise seg å gi moderne utøvere av pointilismen næring til ny vekst - til å sette «nye punkter på samtidsagendaen». Å ivareta det paradoksale i polemikken må være en hovedsak.

Er det virkelig en kontrast mellom samtiden og pointilismen? Var ikke pointilismens potensiale allerede i fjernsynets barndom tydelig for det våkne øyet? Finnes det ikke også idag et pointilistisk potensiale?

På en nylig avholdt kongress i København viste nypointilister fra hele Skandinavia både vilje og evne til å gå inn i problemene, anerkjenne motsetninger og unngå handlingslammelse i forhold til samtiden. Den svenske nypointilisten August Malm fra Skåne hevdet i et interessant foredrag kalt «Pointilisme och Handverk» at det organiske punkt kun eksisterte i det håndverksmessige rom. Ved å sitere Heideggers Værensfilosofi fant han at det organiske punktet unngikk en statisk Væren nettopp ved sin håndverksmessighet. Og, som han sa, «var betingat av Cirkeln lik som naturmänniskan omöjligt kunne tänka sig den Raka Linjen». «Sett i mikroperspektiv är inte pixeln annat än en fyrkant, og kan i så mått betraktas som cirkelpunktens fiende, snarare enn dens partner i teknologin. De computerbaserade pointilisterna nekar att acceptera den skärmbaserade bildens svanesång. I stället vänder de sin koncentration och sin förmåga att fokusera mot pixlernas sirentjut». Københavnbaserte Torben Thrane, som tidligere samme dag hadde vist frem sine skjermbaserte pixeleksperimenter og sider fra internett kjente seg ikke igjen i et slikt syn, og gikk hardt ut mot Malm, med anklager om at han var teknologifiendtlig og hadde et foreldet og borgerlig menneskesyn. Konflikten ble løst ved at den Bergensbaserte vitenskapsmannen Georg Ulrik Fengen brukte Piet Heins superellipse som eksempel på et «sirkelens kvadratur». Han hevdet, ved å ta hensyn til debattantenes motsetninger, at de begge gikk samtiden og borgerligheten i hælene, og at de isteden for å skade pointilismens sak burde forsøke å være sjenerøse i forhold til andres uttrykksformer. Han så nettopp superellipsen som et eksempel på at nypointilismen favnet bredt og vidt, og at punktet ikke var begrenset til verken sirkelen eller kvadratet. «Punktet er vår felles sak, vårt anliggende i verden. Punktet er både sirkel og kvadrat, og verken sirkel eller kvadrat. Sirkelens kvadratur kan like godt være kvadratets sirkulatur. Punktet består. Det er nypointilismens samlende sak.»

De religiøse aspektene ved seminaret var godt dekket. Karin Öholm fra Umeå hadde invitert karmelittnonnen Sophie Bruter fra Brüssel. Hun hadde fått kompensasjon fra sin klosterorden for å kunne snakke om sine stigmataopplevelser. De tause karmelittene levet i stillheten, ikke utenfor den, hevdet hun. I møtet med gjennomnaglingen av Jesu hender ble mennesket taust, og kunne i stillheten konsentrere seg om lidelsen og opphevingen av den. Karin Öholm kunne i en interessant lignelse forene nypointilismen og karmelittenes kristendom ved å se naglene som punkter.

Punktet som fokus fikk man først innsyn i ved at den zenbuddhistiske kalligrafen Yushima Takahashi demonstrerte skapelsen av en sirkel med pensel og blekk. Under spørsmålsrunden etterpå ble han spurt om hvorfor øvelsen ikke var å lage lukkede punkter, men åpne sirkler. Takahashi responderte lynraskt ved å peke på det hvite punktet som hadde oppstått inne i den sorte sirkelen. Stor applaus fulgte.

Av samtidsfilosofer hadde man vært så heldig å få booket franskmannen Elias Bordrireux fra Nice. Hans kritikk av den nye fascismen og Front National var belagt med egenerfaringer under den algeriske borgerkrigen. Hans krigsopplevelse hadde gjort ham usikker på om pointilismen hadde verdi for det moderne mennesket, og fortalte hvordan geværmunningen kan bli et direkte ødeleggende paradoks som punkt. Han avsluttet ved å stille spørsmålet «Blir ikke nypointilismen, dens punkt, deformert av en slik opplevelse i modernismen?». Karin Öholm responderte med å snakke om punktets evne til formering etter å ha overlevd deformeringen, og viste til psykologiens begrep «døden som afrodisiak» som belegg. Deres samtale fortsatte etter foredragets slutt.

Ved seminarets avslutning hadde de skandinaviske nypointilistene vist stor tradisjonsbevissthet, samt innlevelse i samtidens problematiske felt. Deltagerne signerte oppropet Pointilist 2002, der man ble enige om å skape et europeisk debattforum innen år 2002 som kunne favne deres interesseområde, utenfor EU, i Europa. Pointilismen kan vise seg å være referansepunktet for samtidsmennesker som har mistet fokus, samtidig som den kan bli pluralismens, humanismens og sjenerøsitetens garanti. Kanskje Sartres «hull i verden» og Levinas' begrep om «den Andres Pupiller» nå endelig kan anvendes praktisk, i kamp for en felles sak i samtiden. «De mange punkter er synonyme med det ene, det ene med de mange», for å sitere oppropet.