Siste utstilling før sommeren på RAM var viet Stefan Christiansen og hans debututstilling "Global romantikk". Christiansen er utdannet fra Kunsthøgskolen i Bergen i 1999, og han har deltatt på flere gruppeutstillinger.
Idet jeg entret RAM føltes det som om jeg hadde kommet inn i et drivhus av den gamle, vitenskapelige typen (tenk Tøyenparken). Luften var tung og fuktig, og en rekke glassmontre med mørke, tynne trerammer inneholdt biter av natur. Disse skulpturterrariene var mer eller mindre interaktive, men alle hadde det til felles at de gjennom utstillingens gang ville endre utseende og karakter. En lav monter inneholdt Meanderelv, en liten rennende "elv" som fulgte sitt løp gjennom et langsmalt miniatyrlandskap. En annen monter viste et tørkende sandlandskap, Vannhull. "Bakken" hadde vært våt til å begynne med - etter en måneds tid ville en gold ørken stå igjen ettersom det ikke ble tilført ny fuktighet, kun varme. To andre verk (Ørken og Høstkammer) besto av montre med innmonterte propeller som tilskueren selv kunne styre og således kontrollere tingenes forløp som en miniatyr-gud/demiurg: Den ene av disse montrene var kvadratisk og hadde fire propeller plassert midt på hver langside. Bunnen av monteren var dekket med ulike lag sand av forskjellig farge og tyngde som ville endre utseende etter hvert som forskjellige tilskuere hadde brukt propellene, - en moderne oppdatert versjon av den allegori over de fire vinder som stadig kan spores i kunsten fra antikken til i dag. Et annet sett propeller i et annet arbeid virvlet opp et vakkert scenario av høstblad når de riktige knappene ble trykket på. En høy, smal monter utgjorde utstillingens nest siste objekt. Dette arbeidet, kalt Sommerregn, inneholdt grønne vekster som kunne vannes ved et fint sprinkelregn - hvis tilskueren ville. Siste arbeid med tittelen Jordras var et stort, høyreist tredimensjonalt jordrektangel, festet til den ene veggen i en L-formet mørk brun trekasse. Den åpne kassedelen nedenunder tok i mot jorden etter hvert som denne ville begynne å tørke og falle ned. Helt til intet er igjen av jordrektangelets opprinnelige form, kun en jordhaug.

ZEN
Umiddelbart slår Christiansens arbeider meg som sterkt influert av østlige fenomener som ch'i, zen-buddhisme og tao. Og av en sober, stram østlig estetikk. Det hele er svært vakkert, og det er en glede å oppholde seg blant og betrakte disse arbeidene - som en japansk hage eller et vakkert kinesisk skap. I stedet for mandalaens stiliserte, sterkt abstraherte mikrokosmos, får vi her presentert vestens versjon: den mer "naturtro" imitasjonen. Men heldigvis er ikke Christiansen av den søtladne, sentimentale typen: Verkene er kalde, fjerne - nøytrale, som verden selv. Utenfor ondt/godt?

TEKNOLOGISKAPT NATUR - Er det egentlig ikke alltid den bearbeidede natur vi søker?
Det ligger nå en gang i menneskets natur å leke gud. Vi fikser og ordner, bearbeider og tilrettelegger. Naturlig natur er sant å si ikke noe for oss, - og dessuten så godt som forsvunnet. Således har det seg at italienske renessanselandskap inspirert av romerske hager, engelske attenhundretallsparker og japanske hager, alle påført symmetri og/eller prinsipper for harmoni, er det som får oss til å sukke av vellyst. Undertegnede har alltid funnet malerier av telemarksskog fra norsk attenhundretall lite tiltrekkende. En vandring gjennom Bobboli-hagen i Firenze derimot, er noe helt annet. Christiansen setter oss i værgudens sted: Vi kan endre landskapet eller vindens retning. På den annen side kan vi intet gjøre med det vakre jordrektanglet som er dømt til å forfalle og raseres. Tilskueren kan således føle en blanding av makt og avmakt på samme tid mens han/hun betrakter Christiansens naturimitasjoner.

GLOBAL ROMANTIKK?
Christiansen er, slik jeg leser ham, en alvorlig ung mann og kunstner. Derfor syns jeg det er et misforhold mellom utstillingens innhold og galleriets pressemelding. - Og likeledes mellom utstilling og tittel. Det er vanskelig å se noe romantisk i Christiansens arbeider, og å omtale utstillingen som "globalromantikk for det opplevelseshungrige kultiverte mennesket", som pressemeldingen gjør, må enten være uttrykk for en svært dyptliggende og utydelig ironi, eller rett og slett uttrykk for en manglende forståelse for verkenes innhold. Noe ferdig landskap servert "som take away for det individualistiske rastløse menneske", er det slett ikke snakk om. Tvert imot vil jeg foreslå at verkene kan mediteres over som en distansert kjølig elegi over menneskets situasjon.
Ser man på hva Christiansen har arbeidet med tidligere, finner vi f.eks. at han har sendt 66 dyrepar med Englandsbåten til Newcastle. Selvsagt en fiksjon, men effektivt realisert gjennom lyden av dyrene, sendt over høyttalerne til båtens lugarer. Og eksamensarbeidet ved KHIB fra 1999, "Magister Ludens" eller den lekende magister, besto av kopier av ting som aldri har eksistert. Konseptuelle anslag som peker i retning av noe annet enn romantikk, og begrensninger opp imot globale bekymringer.