Det store rommet til venstre i UKS galleriet er viet Tine Aamodt. Det første publikum ser når de trer inn i rommet er et enormt veggmaleri på hele den motstående veggen. Bakgrunnsfargen på veggmaleriet er hvit som resten av rommet og motivet består av blå møbelsilhuetter som nærmest virker kastet oppå hverandre i en uordnet stabel. Aamodt har ikke holdt seg hundre prosent innenfor veggrammen. Noen steder stikker møbeldeler utenfor og bryter med vår forståelse av gallerirommet og av verkets rom. Flere av møblene virker nærmest som om de står ut av maleriflaten. Illusjonen av tredimensjonalitet brytes ved møblenes skyggeaktige fremstilling.
Møblene er tradisjonelle og enkle hverdagsmøbler som stoler, bord, tørkestativ og lignende. Jeg syns jeg gjenkjenner de fleste modellene som typisk middelklasse tremøbler.

På motsatt vegg vises et gammelt svart/hvitt lysbilde som er tatt like før slaktingen av en kalv. Et bilde på tradisjonelt gårdsarbeide fra "de gode gamle dager" satt opp mot det samtidige veggmaleriet. Det får mine tanker til å svirre rundt emner som tradisjon, forgjengelighet og avbildningens foranderlige betydning.

I de to andre rommene i galleriet er det Alexander Gutke som får utfolde seg. Han viser to videoinstallasjoner og en modell av en paviljong.
Den første installasjonen heter "Transition (A 1978 Pontiac Firebird driving through a Forest of Pinetrees)". En fastsatt kameravinkel viser fronten på en kjørende Pontiac Firebird. På panseret er den berømte firebirden, og den klassiske "cruisebilen" gjør at koblingen til roadtrip-historier raskt kommer på banen. Den eneste bevegelsen i videoloopen er trærne som speiler seg i panseret og frontruta. Sjåføren kan så vidt skimtes. Forflytning koblet med stillstand kommer i tanke. Vi forstår at bilen beveger seg, samtidig som vi ikke kan se forandringene i omgivelsene unntatt i refleksjoner i billakken.

I samme rom står paviljongmodellen "Proposal for a Turning Point" i skala 1:10 bygget i gjennomsiktig plexiglass. Verket er som et rom med fire vegger uten tak, hvorpå to av veggene ikke møtes og åpningen fungerer som en inngang/utgang. På veggene går svarte linjer nedover mot gulvet hvor de vris inn i et spirallignende mønster. "Proposal for a Turning Point" er i følge kunstneren "ett fšrslag på ett offentligt skulptur/byggnad som genom sin transparens och fšrvridna perspektiv ifrågasŠtter sin egen fysiska påtaglighet".

I det innerste rommet står installasjonen "Untitled, to be continued" plassert. Her ser vi en typisk øde landevei med stille skandinavisk vegetasjon på begge sider. Stillheten og roen er øredøvende og avbrytes bare av en sjelden passerende bil. Det er lett å koble sammen de to videoinstallasjonene i en historie, selv om dette kanskje ikke er meningen. I møtet med denne installasjonen befinner en man seg ventende. Den stille landeveien venter på at noe skal skje. Likevel oppfattet jeg en urofølelse når en sjelden personbil ruller over landeveien. Når bilen så er forsvunnet ut av bildet begynner man igjen å vente.
For mitt vedkommende var dette en utstilling som føltes litt tom. Om det var utstillingen eller meg som ikke klarte å kommunisere er jeg ikke sikker på. Jeg satt igjen med en litt uforløst følelse, men tror jeg enset ideen bak verkene. Kanskje var ikke sammensettingen av kunstnerne helt heldig. De var så stillferdige begge to at de nærmest kneblet hverandre.