Hvordan vi møblerer vår ytterverden og fyller den med mening og hvordan vår indre verden er møblert tematiseres i Maureen Bairds malerier i Oslo Kunstforening. Bildene inviterer til dypt personlige assosiasjoner, - de taler til ens underbevisste og til barnet i en. Samtidig som de ofte er vanskelige å "tolke" eller "forstå" treffer de en nerve i tilskueren som inngir en fascinasjon for kunstnerens interiører.

Baird sier i et intervju at hun har sluttet å male personer og gått over til å male møbler fordi møblene fortsetter å være selv om menneskene en er glad i forsvinner. Hun investerer møblene med en tung symbolverdi, både som representasjoner av mennesker som er borte og som bidrag til å skape (følelsen av) et hjem; trygghet, tilhørighet, forbundethet med noe som er godt og som inngår som en del av en selv. Bairds uttalelse tematiserer savn og den oppgaven det er å bygge opp noe som kan gi en tilhørighet i en i utgangspunktet fremmed verden.

I maleriet How long will they allow me to remember? skildres erfaringen av tap utelukkende gjennom fremstillingen av et møblert rom, men møblene her ser ikke ut til å kunne ha noen støttende funksjon; de vitner bare om sorg og ødeleggelse. Til venstre i bildet står en kommode med skuffene tomme og åpne, litt bak den et åpent klesskap hvor bare to kleshengere henger igjen. Bak et rundt salongbord til høyre i maleriet er en avrundet stol plassert, polstret på ryggen og setet. I sentrum er en lampe veltet. Den er overdimensjonert i forhold til de andre møblene, og er falt nedover i bildet i retning av tilskueren. Den lyser sterkt og faretruende gult, og lyset sprer seg ut over gulvet rundt skjermen. Møblene ser ut til å være forlatt i en hast, å dømme etter de åpne skuffene og skapet og den veltede lampen, hvis fall, ser man for seg, var sammenfallende med at eieren forsvant. Lampen påminner meg om et mareritt jeg hadde engang, hvor en lignende lampe satte fyr på stedet der jeg bodde, slik at det brant ned. Denne lampen var fremmed for meg; den befant seg allerede i leiligheten jeg flyttet inn i. Møblene i bildet er fremmede på en annen måte; de er blitt det som et resultat av at eieren forsvant. Strukturen i bildet er også mer kompleks; møblene viser til eieren av møblene, som er fysisk fraværende, men som tilskueren forestiller seg. Videre ledes tilskueren til å tenke på kunstneren, og til det som former erfaringen kunstneren formidler; relasjonen mellom henne og eieren av møblene. Uttrykket av avstand, fravær, tap, viser til, og forestilles som konstituert av, et forhold mellom tingene som er tilstede i bildet og de to som ikke er det. Tilskueren drives til å forestille seg kunstnerens opplevelse og også til å assosiere til egne lignende erfaringer av tap og fremmedfølelse.
Bakgrunnen, som kan se ut til å være et sengeteppe lik det som går igjen i flere av bildene, får møblene til å se veldig små ut. Eieren av dem må være veldig liten. Dette er et trekk som går igjen i flere av bildene - ørsmå møbler, aviser, bøker, er satt opp mot større elementer i rommet på en måte som kan gi assosiasjoner til det å føle seg liten og maktesløs, barnets perspektiv på tingene, men som også på en fascinerende måte får tilskueren til å sette spørsmålstegn ved realiteten av det som er fremstilt. Hvis interiører er dette? Ser en en verden inni en annen verden, og er en av dem mer virkelig enn den andre?

I flere av bildene er dyr hovedaktørene. I You can invent an ending that turns out right spaserer en zebra, en sjiraff, en maursluker, et neshorn, et villsvin og flere dyr foran et sceneteppe som er trukket for - eller er det et sengeteppe som utgjør bakgrunnen? I alle fall er dyrene veldig små, og plassert i bildets nederkant mot en høy bakgrunn. Hvem er subjektet her? Er det tilskueren, dyrene eller en annen som er ute av syne? Skal tilskueren finne på en slutt, eller er det dyrene selv som lager avslutningen? Er de ens leketøy, eller kommer de for å leke leker med deg?
Perspektivforskyvninger går igjen i maleriene, og rommene ser ut til å kunne være både scener og rom - både avgrensede og definerte områder og ikke på en og samme gang. Rommene er reelle - og teatre for fantasien.

I maleriet Still talking to myself sitter et barn sammenkrøpet ved forten av en seng. Sengen er voldsom i størrelse forhold til det lille barnet. Sengen er i uorden. Tapetet på veggen, i rosatoner, forestiller små, spinkle trær omgitt av vill storm. Opprørtheten i tapetet, som angir sinnsstemningen, repeteres i det rotete sengetøyet. Bildet gir en slående skildring av skrekk og av forsvarsløshet, formidlet gjennom det sammenkrøpne barnet. Et teppe av blomster i duse grålilla toner brer seg utover gulvet og sengen og bryter opp noe av dybdefølelsen i maleriet. Det elementet som utgjør et stemningsmessig brudd er imidlertid noen store, lyse sommerfugler, hvis tilstedeværelse i rommet kan tolkes som nærværet av fantasi, og som synes å bære vitne om at fantasien har gode og berikende, såvel som fryktinngydende sider.

Foruten maleriene består utstillingen av et bord og flere stoler som er malt av Maureen Baird. Møblene er bemalt med dyr, i ett tilfelle også med et barnerim, og med abstrakte former. Det står i prislisten at møblene er til salgs bare etter avtale med kunstneren, og jeg lurer på om kunstneren har disse møblene i sitt eget hjem. I så fall utgjør de en slags motsatt bevegelse av det som er eksemplifisert i flere av maleriene. Snarere enn å investere allerede eksisterende møbler med en symbolverdi har kunstneren her tatt elementer ut av egen fantasi og plassert dem ut i rommet - møblert det fysiske rommet med fantasien. Begge disse bevegelsene er tilstede i Bairds malerier.