Dette er Blystads første arbeider i bronse. Det er jo ellers steinen, granitten, som er Blystads varemerke. Her er han suveren med sine rå, ubehøvlede og samtidig lekende elegante masser. Her kan Blystad antydningens kunst, det lille søkket eller den avrundete flaten som skaper en kontrast til sine omgivelser og således bringer et indre liv og dynamikk inn i torsoen, kroppen eller hodet. Jeg tenker på hvordan han for eksempel får en rektangulær tung masse til å bli en mannekropp ved bare å skape en liten forlengelse der den ene armen skulle ha vært og svakt antyde kjønnsorganets buling. Her er Blystad en ekspresjonismens og minimalismens mester. Less is more.
Hva skjer så når Blystad går over til bronse? Det første som slo meg var at dette var bronseskulpturer som ikke var laget fra deres naturlige grunn - nemlig leiren. Disse bronseskulpturene bærer et umiskjennelig preg av at det første leirestadium er hoppet over, og at massene i stedet er skåret ned fra og bygget på former av isopor. Det er mange skulptører som arbeider slik, og det er ikke noe galt i seg selv, men det fordrer kanskje at man har leirens materialitet i hendene. For det er en fundamental forskjell mellom å arbeide i stein og å arbeide i leire: Når det gjelder steinen, begynner man med en stor koloss og arbeider seg huggende innover, man «finner» liksom formen der inne. I leirens tilfelle (en prosess som via diverse negativer ender med støping av den positive formen i bronse), begynner man med ingenting og arbeider seg utover. Skulpturen vokser sakte frem fra en bitte liten leirklump. Man legger på lag for lag og skulpturens dynamiske væren er noe som sakte vokser frem fra de innerste lag. Det som tradisjonelt sett skaper liv i den ferdige bronseskulpturen er at den, i støpningsavtrykket, bærer med seg historien om hvordan skulpturen er vokst frem. Spillet i formene, at de leker og utfordrer hverandre i forskjellige retninger og slik skaper en form som fungerer i rommet og kommuniserer med rommet, er ikke bare et overflatefenomen, men en dynamikk og en bevegelse som henger intimt sammen med tilblivelsesprosessen.
For å likevel yte Blystad rettferdighet: Denne utstillingen fikk dessverre litt mye hastverk i monteringsprosessen. Skulpturene hadde kommet langt bedre frem om de hadde vært montert på høye slanke smijernssøyler og ikke disse massive hvite trekassene. Særlig gjaldt dette «balanse»-skulpturene - de som nettopp var laget for å balansere i luften. Dette var synd, men shit happens i en travel gallerihverdag med sene leveringer fra Kina (det er der Blystad har arbeidet og støpt bronsen)!
For å ta tåkemennene først: Det var tre menn, fra 1,35 til 1,50 m høye som møtte en idet man steg inn. Lett foroverbøyd med et dystert og tungt uttrykk. Umiddelbart assosierte jeg med dem med Anthony Gormleys «havmenn». Disse litt stive stakkato bronsemennene som dukker opp hvor du minst venter det - i kanalen på Aker Brygge, ut fra veggen på et forretningshus i Bogstadveien eller ute i sjøen. Problemet med Blystads tåkemenn var at de var noe mellom Gormleys minimalistiske og statiske uttrykk og Blystads «sten»-ekspresjonisme: Det de manglet av indre form og dynamikk, var kompensert med en spennende overflatestruktur - som var bra i seg selv - men mennene haltet og forble tåkete og uklare tåkemenn rent formmessig.
Den desidert best fungerende skulpturen var nr. 4. Glassmann: Den var i form ikke ulik Rodins «Borgerne av Calais» - en massiv høy skikkelse med avskåret hode og åpen hals. Denne tydelige hulheten inni og kontrastene mellom det brutte, hule og de rene flaten ga en helhetlig skikkelse til hele skulpturen. Men det er påfallende at Blystad lykkes bedre der han tar bort og gjør store overflateinngrep enn der han må jobbe innenfra og utover. Kanskje er det en annen type tålmodighet som kreves når man jobber innenfra og ut, tenker jeg. En annen type følsomhet. Glassmannen hadde forøvrig fått en grønnaktig glassplate gjennom seg- noe som fungerte svært godt.
Det er kineserinnen som må tåle min hardeste kritikk. Det er klart at Blystads intensjon var å gjenskape denne «flate» kroppen i bronsen. Problemet er bare at det kanskje må drastiske virkemidler til for å få den «flate kinaeffekten» til å fungere i skulpturs form! En flatbrystet og flatrygget kinapike kan fungere bra i kjøtt og blod vandrende i samfunnets gater, men i bronse, som en masse som skal kommunisere med rommet..da er det verre. Tynne grasiøse armer, blir lett til stive statiske stokker, hvis man ikke tenker nøye i gjennom problemet. Denne «kineserinne» var rett og slett kjedelig som skulptur. Det flate var flatt og det stive var stivt. At ryggen omtrent er flat som en pannekake er faktisk ikke så veldig spennende. Jeg liker kinesere..forstå meg rett! Er det ikke et kjedelig blikk som bare ser det flate i kinesiske kvinnetorsoer? Jeg mener at for en skulptør er ingen mennesker flate, selv ikke kinesere!
Så har jeg noen refleksjoner over nr. 7 Balanse II - som sto innerst i lokalet som selve kronen på verket. En liggende mann på ryggen, med armene tett inntil kroppen og baken som nederste balansepunkt. Dette var forøvrig en av de skulpturen som led mest under den hastverkpregede monteringen. Den hadde klart kommet bedre til sin rett balanserende på en søyle eller et slags stativ. Men det hadde likevel ikke gjort den til Blystads mesterverk. Til det var det litt for mye som skurret, i hvertfall to ting:

1. Denne skulpturen hadde en påfallende spennede overflatestruktur, med høydeforskjeller, skjevheter og knudrerier - men nok en gang er det som om Blystad tenker stein og ikke leire. Han er vant med at skulpturens indre allerede er der, tenker jeg. Men det er den jo ikke! For meg ble det altså et misforhold mellom en spennende overflatedynamikk og en fraværende indre dynamikk som skulle ha gjennomsyret hele massen.
2. Skulpturen fungerte klart bedre fra noen synsvinkler enn fra andre. For meg fungerte den dårlig i sitt førsteinntrykk, når man kom mot den fra siden. Den så ut som en stiv mann som var knekt på midten. Forøvrig var benene påfallende korte. Generelt fungerer skulpturer bedre når lemmene er lange! I dette tilfellet så det ut som overkroppen og underkroppen var nøyaktig like lang - det er svært statisk. Når man derimot så figuren litt ovenfra, slik postkoret av den viser, fungerer den straks bedre, for da blir fokus på den spennende overflateformasjonen. Forøvrig likte jeg den aller best stående bak hodet og se nedover på den. Da så man at selve overkroppen var skjev, med høydepunket på den ene siden.
Min kritikk går dermed ut på at Blystad rett og slett ikke har løst arbeidet med formene. For en skulptur bør fungere fra alle synsvinkler.
Den desidert svakeste skulpturen var nr. 6 «Muldyret». En liten tung og ubevegelig sak som hang på veggen. Jo, jeg vet at muldyr er tunge og at de finnes i Kina, men det skal mer enn et fingertriks til for å lage en skulpturell masse av et muldyr som fungerer. Denne bar litt for mye preg av å være et øyeblikks innskytelse hos en norsk begeistret kunstner da han plutselig en dag fikk besøk av et kinesisk muldyr i sitt atelier. Som skulpturell form var den flau!
Når alt dette er sagt, har jeg en grunnleggende respekt for Kristian Blystads skulpturelle evner, men jeg tror kanskje at han burde brukt litt mer tid på sine første arbeider i bronse. De er rett og slett umodne i forhold til hans skulpturer i stein. Men jeg venter spent på neste last med bronser fra Blystads hånd!