MENNESKETS FORHOLD TIL NATUREN synes å stå i sentrum for begge utstillingene på Stenersenmuseet, både Huses Penetration og Eggesbøs michael m.m. som åpnet nå lørdag med en performance av kunstneren. Det er kanskje ikke så rart. Det er et evig aktuelt tema - dette vårt glemte, traumatiske, ikke naturlige forhold til det naturlige, noe som er helt naturlig ettersom det naturlige selv er blitt en myte for oss. Naturen er et kulturelt produkt! Allerede Petrarca gjorde oss oppmerksom på det med hans berømte fjellbestigning på Monte Amiata med det konkrete mål å beskue utsikten. Hans blikk var et moderne, objektifiserende blikk!. Mennesket er kultur-natur, og vi kan aldri oppleve ”naturen i seg selv”. Immanuel Kant gjorde dette klart for alle i sin erkjennelsesteori I slutten av det attende århundre. Verdenen vi ser, er betinget av vår måte å se og tenke på. Men en ting er det erkjennelsesteoretiske poenget. Noe annet er at vi føler at andre mennesker i andre tider har hatt et mer ”naturlig” forhold til naturen enn det vi har. Spørsmålet jeg stiller meg i forbindelse med disse to utstillingene er følgende: Ønsker kunstnerne å utfordre vårt forhold til naturen ved å sette naturen selv som mal? Eller søker de å sette spørsmålstegn ved selve motsetningsparet natur-kultur, naturlig-konvensjonell? Mens Huse tidvis er ganske eksplisitt på at det er dette siste han etterstreber, har Eggesbø, for meg, et mye mer introvert uttrykk og tenderer til å romantisere våre tabuforhold til naturen. Da tenker jeg først og fremst på performancene hans, der han leker med åler. Bildene hans er mer balanserte. Men først Patrick Huse:

Hans uttrykk står for meg som en blanding av nostalgisk og mystisk lengten etter å trenge inn i eksistensens mange lag og arkeologens systematiske utgraving av vår historie. Han søker etter et nytt fundament for forståelsen, et nytt utgangspunkt for den menneskelige væren: Hva ligger i vår tvetydige lengten etter det ”naturlige”? Jeg oppfatter hans ”budskap” som at det for oss informasjonsteknologiske mennesker, er et behov for en større grad av sanserikdom, følelser, begjær, kort sagt fysisk penetrasjon og ikke intellektuell! Vi ønsker å forholde oss på en annen måte til verden - på en måte der det ikke bare er begreper som trenger inn i oss, men også den materielle siden ved verden.
     Tillat en digresjon: Jeg tenker på stoikernes sanseteori. De så på det å sanse som et type materielt unikt stempel inn i våre øyne. En passiv mottagelse og en aktiv gripen. Så var det opp til vårt begrepsapparat å behandle denne sanselige fylden mer nyansert og rikt. Forholdet mellom øyet og verden var ikke et subjekt-objekt forhold, men snarere et relasjonsforhold, der alt skjedde i et fysisk plenum. På den måten unngår stoikerne det aristoteliske substansproblemet (vesensdefinisjon) og identifiserer i stedet gjenstandene utifra deres relasjoner (se Solbraa, Fra det samme til det samme, hovedoppgave ved Universitetet i Oslo, høsten 1999, s. 38). På samme måte føler at jeg Huse skaper et mer direkte, materielt forhold til det å sanse. Det er ikke den enkelte sten eller lavamasse som gir mening, men det er disses strukturer, relasjoner og deres møte med vårt blikk.

Penetrasjon, gjennomtrenging, dybdeboringer i naturens forandringsprosesser, stillstand, bevegelse er temaer i Penetration. Det er en blanding av videoer, intervju, malerier og konseptkunst, og man ser en tydelig utvikling fra hans to tidligere utstillinger som alle har som tema ”rethinking landscape”. Mens den første av disse, Nordiske Landskap i 1994, besto av ugjestmilde og menneskefremmede landskap, og den andre, Rift fra 1998, besto av nærgående utsnitt av landskap, handler Penetration om nettopp det tittelen sier: Sentralt er forgjengerligheten i landskap, og av denne grunn er det også islandsk ”ny jord” som er objekt for mange av bildene. Her vises tydelig forholdet mellom destruksjon, konstruksjon og liv, og de fungerer som meditative utgangspunkt for refleksjoner over livet. Det er forgjengeligheten som er betingelsen for forandring, og dermed for mening i våre liv, sier Huse. Vi ser inn i den vulkanske jorden med tilsynelatende ”irrasjonelle” uregelmessigheter, høydepunkt og hull. Det hele synes å stå stille, men lyden forteller oss at ting skjer. Det er en ubestemmelig lyd, en blanding av vind, bølger og vulkansk materie. For å hjelpe oss litt på vei har han stilt ut mengder av små stålbilder med enkle livsfilosofiske budskap i det første rommet vi kommer til i kjelleretasjen.

sensual qualities affect more deeply than words
there is no escape from impurity
nature is an open space for personal investigation
a natural representation is unconventional
when art stops being social criticism it becomes mere entertainment, etc.

Man kan spørre seg om behovet for å eksplisere det kunstneriske budskapet på denne måten. Står ikke maleriene og videoene på egne ben? For meg fungerte dette bra. De små minimalistiske stålplatene ga akkurat nok tanker i hodet til å få en inngangsbillett til videoenes og malerienes tause og fremmede språk. Men i tillegg var det en video av et intervju med kunstneren i kjelleretasjen. Her ble vi kjent med et menneske som tydeligvis var interessert i å overskride kunstsjangeren. Han har den siste tiden inngått i samarbeidsprosjekter med andre fagfolk, stort sett folk i kunstrelaterte yrker og ikke kunstnere. Han så det som uinteressant å forbli i kunstnerens lille subjektive verden, med angst for ”alle de andre”, og forklarte hvorfor han mente kunsten må være samfunnsengasjert for å fungere som kunst: Det viktigste er ikke å lage kunst, men å kommunisere. Og hvordan kan man kommunisere hvis man ikke har noen reell kontakt med andre faggrupper og annerledestenkende mennesker?
     Jeg tror Huse peker på en viktig betingelse for kunsten som ikke mange nok tar alvorlig. I vårt teknologiske informasjonssamfunn er vi superinformert om det meste. All informasjon er potensielt nærværende for oss. Men er vi blitt flinkere til å lytte til hverandre, leve seg inn i hverandres forskjellige livsbetingelser? Er vi blitt flinkere til å løse moralske konflikter, til å diskutere forskjeller i verdigrunnlag? Er våre menneskelige relasjoner blitt styrket?
     Huse påpeker at man i dag må ta i bruk mange midler for å kommunisere. Dette er en virkning av overflodsinformasjonssamfunnet. I og med at det er alt for mye informasjon, får hver informasjonsenhet mindre og mindre virkning. Derfor må man stadig pønske ut nye måter for å trenge inn i folks bevissthet. Man må spekulere seg frem til nye potensielt åpne dører hos publikum, når hovedinngangen er stengt, går man inn bakdøra!
     Men så er problemet er: Funker det? Er vi i stand til å oversette et maleri av vulkansk dybdestruktur og tversgående relasjoner til våre egne menneskelige relasjoner?
     Huse er representant for en type filosofisk bevisste kunstnere som plasserer seg meget tidsriktig inn i den kunstfilosofiske debatten: Hvordan kan vi overvinne de erkjennelsesteoretiske skillene mellom kunst, moral og vitenskap? Det har vært et overordnet tema for mange kunstfilosofer i forrige århundre å påvise at kunsten har med erkjennelse å gjøre - nettopp fordi den viser oss en verden der den instrumentelle, pragmatiske, nytteorienterte fornuften står maktesløs. For å være mottagelige for estetiske opplevelser, må man begynne å tenke på en mer kreativ måte. Man må våge sette pris på ting man umiddelbart ikke forstår hensikten med, forstå at dette i seg selv er fruktbart, at det lar seg overføre til livet. Når Huse snakker om kommunikasjon, ligger det klare moralske føringer i hans budskap. Han toucher innom temaer som står sentralt i etiske diskusjoner, for eksempel i hvilken grad sanser og følelser er forbundet med moralske verdier. I hvilken grad spiller vårt sanseregister en rolle når det gjelder å diskutere mellommenneskelige moralske konflikter?
     Det er ikke alle som liker dette. Og sannsynligvis er det ikke så mange som tar det så alvorlig heller. Dagsavisens Ingvild Henmo (2/9) anklager Huse for å flørte med vitenskapen og at hans surrealistiske, mystiske, underbevisste og følelsesbetonte kunstnerstil ofte overdøves av denne vitenskapelige flørt (fantavitenskapelige skisser av vulkaner). Hun mener det hadde vært bedre om han sto frem som mystiker, for det er det han er!
     Denne typen anmeldelser bidrar ikke til noen bevegelse i kunsten. Snarere avslører den en holdning til kunsten som er helt i tråd med det kjøpekraftige borgerskaps holdning: Kunst skal behage, gi en ”lun” atmosfære til en bolig, og ellers ingen ting. For noe mer krever nemlig noe av oss ”brukere”! Når Henmo kaller Huse for en mystiker kan hun umulig ha brukt mye tid på utstillingen, og enda mindre kan hun ha forstått. Slik jeg tolker det, er det mystiker minst av alt Huse ønsker å være! Da vil jeg heller kalle ham en oppdager og en oppdrager! Men om han lykkes i det er en annen sak. Folks holdninger og blikk lar seg ikke forandre sånn over natten. Men kanskje er det på tide å tørke støvet av kunstfilosofer som Schiller og Savile som er opptatt av den estetiske erfaringens effekt på våre moralske liv. Savile hevder at kunstopplevelser kan hindre forstivning i våre oppfatninger om verden og i våre følelsesbetonte relasjoner til andre (A. Savile, The Test of Time, Oxford, 1982). Det er som det skulle vært sagt av Huse!
     Jeg oppfatter maleriene til Huse som vanskeligere tilgjengelige enn videoene og fotografiene. Selv om disse er mer tradisjonelle og dekorative. Umiddelbart kan noen av dem virke litt flate i sine organiske repetetive strukturer. Men når man lar blikket hvile på dem i lengre tid, skjer det noe: Relieffene kommer frem, de forskjellige bitene stiger frem fra bakgrunnen og det blir et spill mellom dybde, overflate, samt gjensidige strukturer og relasjoner. Og først på dette stadiet er vi i stand til å relatere dem til Huses ”oppdragende og konseptuelle” budskap: Slik det krever øvelse å se nyanser, relieffer og sammenhenger i kunsten, krever det også en sanselig øvelse å se dette i våre egne liv. Bare ved hjelp av sanselig imaginasjon kan vi overskride konvensjonelle oppfatninger, og meditasjon over kunst og natur kan kanskje nettopp fremme en slik fordomsfri holdning til verden? Men står ikke naturen på den måten i fare for å idealiseres som noe vi ukritisk higer mot?
     Hvis jeg skal rette en kritikk til Huse, måtte det være denne tidvis romantiske tendensen til å opphøye det naturlige fremfor det kulturskapte og å tro bare vi mediterer mer over naturens former, vil vi kunne rette en kritisk sans mot det konvensjonelle. Jeg finner en ambivalens hos Huse mellom denne ambisjonen og ambisjonen å forsøke å overskride selve motsetningen kultur-natur, naturlig-konvensjonell. Samtidig er det klart at han er veldig bevisst på umuligheten av et ”naturlig blikk”.
     Til slutt en oppfordring til Stenersenmuseet: En utstilling som Huses ville passe glimrende som utgangspunkt for en debatt omkring disse temaer: For eksempel: Betydningen av det naturlige og det konvensjonelle i våre praktiske liv. Hvis kunsten virkelig skal kunne gripe utover den rent kunstneriske sfæren, tror jeg det er nødvendig med slike filosofiske temakvelder i tillegg.

John Øivind Eggesbø- performance- lørdag 8. sept. klokken 14.00
Det lå en mann i badebukse på en madrass. Han var meget tynn og vi så godt hans benstruktur. På magen hans lå det en død ål. Den sorte, slibrige, slangeaktige ålen rakte ham fra låret og helt opp til under haken. Mannen lå stille. Så, sakte begynte han å vri sin kropp i vellystige, dels krampeaktige bevegelser. Ålen var med ham. Etter hvert begynte han å snakke, sakte sagte, som fra en annen verden. Han fortalte om toalettbesøk og om denne ålen som hadde kommet opp fra toalettet. Og at det var mange flere der nede! Han snakket om våre indre mangfoldige meter med tarmer. Så begynte vannet å renne fra en slange rett over. Og ålen så nesten ut som det begynte å leve igjen i Eggesbøs kjælende bevegelser.
     Selvfølgelig tenker vi: æsj, så ekkelt. Vi fascineres og blir stående. Et menneske kjæler med en ål! Selvfølgelig utfordrer han våre sedvanlige, konvensjonelle tanker om menneskenes forhold til dyr generelt, og lange, slangelignende spesielt. Våre oppfatninger om det deilige og det ekle utfordres. Er det godt for Eggesbø å kjæle med en død ål, evt. med andre lignende krapyler?
     Når det er sagt, synes jeg hele performancen ble for introvert for at den egentlig angikk publikum. Man spør seg: Er det noen annen grunn til at han gjør dette enn å bli berømt - gjøre noe ”crazy”? Og hva er egentlig forskjellen mellom å bli tvunget til å beskue et par som kjæler med hverandre og å se på en mann som kjæler med en død ål? Og hvorfor valgte han ikke en levende ål? I såfall hadde vi jo virkelig blitt vitne til en kamp mellom ål og menneske, og ålens fascinerende krefter ville blitt demonstrert for oss.(En ål kan klare seg i lengre tid uten vann på grunn av dens trange gjelleåpninger. Ålen søker opp på land helt naturlig og kan være der i flere timer så lenge den ikke tørker ut.) Eggesbø flørting med død ål, lærte oss selvfølgelig ingen ting om ålens forskjellighet fra oss mennesker, dens mystiske liv, hvordan den kan klare seg uten mat i et år mens dens drar tilbake til Saragossohavet mellom Florida og Bermudas og hvordan den blir svært gammel i forhold til andre fiskearter (88 år i akvarium, 55 år i brønn og 25 år for norsk gulål, (se Heilemann, 2000, Årbok for Oslomarkas Fiskeadministrasjon).) Eller symboliserte dette menneskenes fallitt, at vi er blitt døde selv, og orker ikke takle annet enn en døde natur? Er vår sanselighet en dødens sanselighet? Men Eggesbø romantiserte over ålens død, eller andre fallossymboler, på en måte som kun pirrer vår kikkermentalitet. Når alt som er forskjellig blir gjort likt og ensartet blir det kjedelig. Eggesbø ble litt for lik ålen, eller omvent, til at jeg synes dette var veldig interessant.
      Bildene hans er mer av interesse. Her har kunstnerens refleksjon over forskjellighet og likhet mellom kultur og natur, mennesker og dyr, nådd en større modenhet. ”Kjærleiksrede”, fotografier av delvis nedtråkket åker, taler på en vakker måte om en fortidig hendelse, et møte mellom menneske og natur, i ordenes doble betydning. De er tause og poetiske. Ellers er det nakenhet, fødsel, død og kastraksjon det handler om. Naken mann som ligger i en Lucien Freud positur på en divan med slapp liten ålemann. Han ser resignert ut. Er menneskene en utdøende rase? Men videoen griper oss på et sørgmodig og insisterende vis. Bildene av slaktebutikker i et arabisk land gir rom for ettertanke. På likheter og forskjeller mellom slakt og mennesker, på gittheten til kropper. ”Given birth” er bilder av en tidligere performance der Eggesbø svømmer rundt med åler i et lite basseng. Hva gir han fødsel til? Ål er det i hvertfall ikke, for den må til det sagnomsuste Saragossohavet for å gyte!
     Så er det ålerommet. Et krummet lite rom der vi er omringet av ålebilder på alle kanter. Det slo meg at her ble folk stående lenge! Tydeligvis gav det impulser til å snakke om litt av hvert, livet generelt og ålen spesielt. Ålen er en merkelig skapning med både tiltrekningskraft og frastøtningskraft på oss mennesker. Jeg skulle ønske at Eggesbø hadde fått frem mer av denne tvetydigheten.