HELGE RØED INNLEDET HØSTEN PÅ TEGNERFORBUNDET med sitt eksperimentelle stunt, "Le Masque et le Miroir". Galleriets vegger var dekket med amøbeformede tynne papirark i forskjellige størrelser, påtegnet med sort kull og sort akryl. Noen hang sammen, noen hver for seg, - men alle spilte sammen og dannet en interessant helhet. (Og her kommer mitt sterkeste ankepunkt mot stuntet inn: Kan hvert av disse arbeidene fungere som et eget verk? Hva skjer når verket plukkes ned fra veggen og tas med hjem? Blir det som å ta med en liten stein fra Jotunheimen, eller et sandkorn fra Sahara?) Røed har arbeidet en del i land art genren, og dette bærer utstillingen preg av. Jeg får følelsen av å se imaginære landskap - daler, sjøer, kart - manet frem i disse amorfe sorte skikkelsene. Et månelandskap kanskje?

Røed har vært lenge i gamet, helt siden tidlig på 1970-tallet. Han har lekende hoppet frem og tilbake mellom flere forskjellige genre. I følge teksten som fulgte utstillingen handler hans "tegning, skulptur og prosjekter ... i stor grad om å aktivisere et stykke rom", en ledetråd som kanskje kan sette oss på sporet av hva det hele handler om. Når vi så videre tar i betraktning Røeds tidligere foretagender, f.eks. de gule plastbøttene med vann på Galleri F15 i 1974, eller "Sikorsky Project" med helikoptere på vei over den nederlandske nasjonalparken Dwingelderveld, begynner konturene av en kunstner som heller arbeider med konseptuelle grep og eksperimenter enn med "det skjønne" å tre frem mot Tegnerforbundets hvitmalte vegger.

Røed har kalt sitt stunt "Le Masque et le Miroir" (masken og speilet). Tittelen står som en gåte for undertegnede. Riktignok er noen av arbeidene preget av speilingsteknikken (fold et ark med våt maling på den ene siden og vips har du en speiling). Noen av verkene kan minne litt om Piranesis uhyggelige interiører nettopp på grunn av dette - de får dette gotiske flaggermusaktige preget, - monstre fremmanet i det sorte. Likevel er det vanskelig å se den direkte koblingen mellom tittel og prosjekt.

Problemet med "Le Masque et le Miroir" er som tidliger antydet helhetens "oppbrekkelighet" (hvis man kan bruke et slikt ord). For å få noe som helst ut av utstillingen bør man: 1) ha et visst kjennskap til kunstnerens tidligere arbeider; 2) se bort fra at alle disse arbeidene er ment som separate, frittstående salgsobjekter. Gjør man ikke dette, smuldrer det hele opp, - det fragmenteres. Og man står igjen med ett enkelt sandkorn - om enn ikke fra Sahara.