Titlene på maleriene er røffe: “No score”, “Beautiful loosers”, “Pussyqueen”, “No joy”, “Skindeep betrayal”, og henvisningene til kjønnsdrift og organer er lite subtil, vel heller vulgær. Men dette er også tatt fra trash-romantikkens standardrepertoir. Den nå avdøde forfatteren Charles Bukowskis romaner, for eksempel, svømmer over av illeluktende fitter og uvaskede fylliker som ligger med nabodama fordi de ikke har noe bedre fore. Vulgariteten i en del av verkene er for lengst oppbrukte virkemidler og virker bare billige. Her finner vi mange formale likhetstrekk med kunstneren Bjarne Melgaards malerier, f.eks. bruken av markante sorte streker, rennende maling, udekkede deler av lerretet, påskriblede ord (gjerne av en slibrig karakter). Hovedforskjellen er nok at Askelands malerier er mer abstrakte og innehar en noe mykere (en feminin?) kvalitet. Men Melgaard er en sint ung dekadent dandy som frekventerer ganske så røffe homsemiljøer i New York, en slags norsk Tom of Finland eller Robert Mapplethorpe (med det unntak at Mapplethorpe var estetiker til det siste). Hva er så drivkraften i hennes antiformalistiske, antiestetiske, anti-alt-untatt-trash-drømmen prosjekt? Slackerstilen står riktignok høyt i kurs blant diverse ungdomsgrupperinger, - men hva har dette med en etablert flerbarnsmor i villa på Kløfta å gjøre? Hvorfor skal vi gidde å bruke tiden vår på disse maleriene? Skriblerier, rennende maling nedover lerretet, påskrevet grafitti, f.eks. “Dildo therapy”, med tilhørende slacker-tegneserie-inspirert tegning av en fitte med 1) dildo i, 2) utløsning, 3) de siste dråper av terapien drypper ut av det forhåpentligvis for nå tilfredsstilte individ i behov av terapi. Som vi alle sier om sure kvinnelige bussjåfører: “Det er nok lenge siden hun har fått seg et skikkelig knull”. Men ikke noe av dette er nytt. Ikke noe av dette er originalt. Det er ikke spennende, og vel strengt tatt heller ikke nødvendig. Er det et forsøk på å illudere et uforløst raseri slik som de tidligere nevnte ungdomsgrupperingene innehar? Det er lett å oppfatte det hele som et krampaktig forsøk på å uttrykke en protest mot det etablerte “borgerlige” samfunnet (som om noe slikt er verdt å bry seg med lenger!). Joda, arbeidene er kule, de er hippe… de er “sinte”… liksom. Men det virker påtatt, uekte. Nihilistiske hip hop/grafitti-opprør er nå en gang forbeholdt 17-åringer med kviser på haka og sprayboks på lomma. Deres lite gjennomtenkte protester, ikke rettet mot noe spesielt, men mot alt generelt, er ok. En tenåring skal hate verden, kapitalismen, etc., skal se verden i svart-hvitt. Det er hans oppgave. Som voksen er det fint å ha denne tiden og dette raseriet i minnet, å aldri glemme det genuine i dette opprøret. Men problemene må forhandles på en annen måte. Refleksjonen og historien må inn. At verden er kjip og at kvinnen er et objekt, at kroppen tynger og hemmer. Shit happens. Slik er det bare. Vestens mangel på åndelighet og avskaffelsen av historien må nok ta mye av skylden for denne tilstanden i billedkunsten. Eiebakke forsøker å punktere enhver slik kritikk på forhånd med sitt katalogessay: “Hvis noen derimot skulle våge å påstå at Unnis kunst og personlige framtoning kun er en kalkulert miks av bilde- og kleskodekser hentet fra Beat, Punk, New-wave, Disco og Hip Hop, og at dama prøver å skape et image av en som vaser med moderne symboler som i en lek, så taper de muligheten til å oppleve det som faktisk er gripende og ektefølt i arbeidene hennes.” Nå har jeg ikke den aller minste interesse av å påstå noe som helst hva angår Askelands private fremtoning: Det er ikke den som er stilt ut i Galleri Christian Dam. Men når det gjelder bildene hennes, så er det vanskelig å komme utenom nettopp denne kritikken. Det er ikke noe originalt her (samtidskunstens nesten viktigste kriterium; spis de unge talentene og deres friske idéer og spytt så ut beina før du går løs på neste lam), ikke noe vi ikke har sett før. Det hele virker ganske programmatisk riktig og trendy, en multikulturell storbymix med sterke innslag av New York, London og Berlin. Likevel vil jeg ikke påstå at det nødvendigvis er kynisme og hiphets-kalkyler som ligger til grunn. I hvert fall ikke nødvendigvis bevisst. Det er vel heller slik at noen steder treffer hun, andre ikke, og at man nødvendigvis er influert av sin samtid og de uttrykk som til enhver tid er de rådende. Fotoet av en onanerende Askeland er for eksempel rørende vakkert og sart, mens “Pussyqueen” kanskje likegjerne kunne blitt igjen på jentedo i Frederikkebygningen på Blindern - der den vil finne nære slektninger i studentenes skriblerier.

Forstå meg riktig, dette er ingen dårlig utstilling. Den er interessant og vel verdt et besøk. F.eks. “Orfeus og Eurydike” er et imponerende maleri. Det jeg etterlyser er noe som kan sette meg på sporet etter Askelands egne intensjoner med arbeidene, tankene og refleksjonene bak bildene (de er jo ikke selvforklarende) - den røde tråden som leder frem til nettopp dette uttrykket. Katalogen er dessverre ikke mye til hjelp da den bare forherliger henne som et enfant terrible, norsk kunsts jetsetter fremfor noen (som Eiebakke skriver: “enhver kul Dagblad-journalist må tørke øya sine i motvind for å se konturene av livet hennes”, etter en intens namedropping). Jeg tror utstillingen ville tjent på en litt mer seriøs katalog, kanskje en aning mindre chilled, liksom.