FOR MEG FUNGERER VIDEOER HVIS jeg umiddelbart blir slått av en verden som har et annet formuttrykk enn vår sedvanlige verden. Det må være noe jeg kjenner igjen, samtidig som dette er forvrengt eller forskjøvet på en måte som kanskje svarer til følelser, forventninger eller problemer man har i forhold til denne verdenen. Videoen har umiddelbart mest effekt hvis denne forvrengningen eller forskyvningen er noe som slår meg som et aha, og jeg tenker: Her har kunstneren virkelig fanget et aspekt av vår felles mentale verden - vår tidsånd eller "tidstraumer". En ytterligere betingelse for at jeg virkelig setter pris på videoen er at den gir meg en sanselig tilfredstillelse på min kunstneriske nysgjerrighet. Jeg er ikke redd for å si at det må være noe sanselig fengende og livaktig for at jeg ser på det som bra kunst. Det holder ikke at det fra et teoretisk, filosofisk synspunkt er poengtert og skarpsindig. Da leser jeg heller en filosofibok. For meg skal kunst vekke våre slumrende sanser til et nytt og dynamisk interagerende forhold til verden.

Videoinstallasjon: North 99 (Kalantary) og At a certain moment (Welsh)
Begge videoene innfrir disse "kravene". I begge tilfellene får jeg umiddelbart at kunstneren har et filosofisk og reflektert forhold til vår samtid som han har skapt et bilde på.
North 99 av Kalantary ser vi et vindu og dettes utsikt mot en skog. Selv om jeg aldri ser noen togkupé får jeg en sterk assosiasjon til utsikten sett fra et togvindu. Men her er det ikke variasjonen i landskapet som skaper variasjonen i utsikten. Det er ikke forflyttelsen i rom- det er forflyttelsen i tid. Det er samme utsikt sett gjennom et helt år - med årstidenes veksling. Vi får aldri tid til å suge til oss det idylliske og det vakre som denne utsikten gir. Det er som om hele naturen er underlagt et konstant tordendrønn i forskjellige variasjoner: Det knirker, rister, skjelver, avbrytes, vibrerer, formørkes, slukkes, glimter, blender, forskyves. Noen ganger føler vi at hele verden forsvinner inn i en tunnel eller den spintres av et jordskjelv eller av stormer. På tre sekunder løper månen over horisonten under vinduskarmen. En tornebusk blendes hvit og vi ser omrisset av et menneske som løper. Til slutt forsvinner alt i en tåkedis.. og det blir rolig.
Videoteknikken er én ting. Den skal ikke jeg ta opp. Jeg er opptatt av hvilke filosofiske refleksjoner et slikt verk innbyr til. Gjør den noe med oss?
I den delvis ubehagelige flimring er det samtidig noe tiltrekkende. Kan et slikt videouttrykk gir oss et bilde på vår tid? En tid og et liv der vi kun glimtvis klarer å skjelne noe vesentlig og noe essensielt. Der det vakre kun blir noe vi forholder oss indirekte til - noe vi tar for gitt - fordi virkeligheten stiller andre krav: Krav om effektivitet og formålsrettethet, krav om fornuft sosial status?
Jeg vet ikke om en slik video gir erkjennelse - men jeg tror heller ikke det er det viktigste. Kanskje er det mest konstruktivt å sammenligne en video med en slags utadvendt meditasjon. Som i en meditasjon flyr sanseinntrykk forbi, og det er ikke det enkelte sanseinntrykket man fester seg ved: det er ens egen pust, ut og inn, man skal være tilstede i. Denne pusten er videoens uttrykk, som igjen er resultat av kunstnerens tanke og redskap. Virkeligheten er produkt av en tanke. Jeg tenker: Er det slik vi er? Er det slik vi lever? Som tilskuer ser jeg denne tenkningen på avstand - slik vi i meditasjonen skaper en distanse mellom vår egen eksistens og virkeligheten, skaper også kunstneren en slik avstand gjennom å eksperimentere med den nærmeste virkelighetens uttrykk. Det å etablere en distanse til virkelighetens ofte kaotiske påtrykk betyr ikke at man fjerner seg fra denne virkeligheten - eller at man går inn i en uendelig filosofisk refleksjon om hva slags forhold man har til den egentlige virkeligheten - eller at virkeligheten er delt opp i en uekte skinnverden og en ekte autentisk verden. Jeg tror virkeligheten er én. Men jeg tror at en konsentrasjon omkring vår egen pust, som i meditasjonen, eller en konsentrasjon omkring kunstnerens arbeidsprosess - kan bidra til at vi fornyer vårt forhold til denne virkeligheten. At vi er i stand til å se på den med friske øyne undersøke den, gå inn i den - slik menneskene gjorde i gamle dager da blikket kunne hvile på en krakk eller et tre i timesvis.
Det er deilig å bli blind i tåkediset. Man slipper å se. Man flyter i det uklare. Når virkelighten igjen blir klar har vi samlet krefter. For en ny innstilling?

AT A CERTAIN MOMENT av Welsh blir vi også stilt overfor en kaotisk virkelighet. Her er det mennesker som går ut og inn av en svingdør. Det ser ut som asiatiske, kanskje japanske mennesker - og de går baklengs. Ut og inn hele tiden. Noen står og venter utenfor. Et helt ubetydelig og prosaisk øyeblikk i menneskers liv er gjort om til kunst. Menneskene er uklare, skyggeaktige, og de ser ut til å gjenta seg selv i evighet. Som om de er gått inn i en loop de aldri kan komme ut av - som om de løper etter sin egen skygge og selv blir til et ekko av ekkoet av ekkoet. Musikken og stemmer som akkompagnerer videoen bekrefter forteller: "This is the sound of shadow itself" "Shadows becomes the key that opens up the reality" "Tell him its different, who is day, who is dark".
Videoen er vakker og forførende. Det er noe godt i dette enkle scenariet. Noe komplisert og enkelt på samme tid. Dvelende og hektisk, flyktig og vedvarende, substansielt og eterisk. Også denne videoen får oss til å reflektere over hvordan vi forholder oss til verden, og mer presist kanskje, hvordan vi forholder oss til det repetetive i hverdagen. De små automatiske handlingene, det rutinepregede. Kan det noen gang bli poesi? Nei! Men kanskje kan vi likevel finne en lykke i disse prosaiske, gjentagbare handlingene?
Jeg møtte en engelskmann i sommer, på en konferanse om filosofisk praksis. Han fortalte at han hadde vært leder for et datafirma i mange år. Han jobbet dag og natt. En dag så han en postmann på sykkel, som så ut som han virkelig stortrivdes i jobben sin. Han strålte ut en ekte livsglede. Da fant engelskmannen ut at han måtte forandre livet sitt. Nå jobbet han selv som postmann, gikk samme runden hver dag og var en lykkelig mann. I dette rolige livet var han blitt mye mer sensitiv overfor alle forandringer i naturen og samfunnet rundt ham. Selv om han rent kvantitavt opplevde og gjorde mye mindre enn før følte han at han hadde et rikere liv. For sansene hans var blitt vekket opp av sin "teknologiske slummer".
Hvorfor fortalte jeg dette? Jo, fordi jeg selv sliter med å leve et slikt liv. Og jo flere drypp fra mennesker eller kunstverker som kan fortelle meg verdien ved det repetitive, det monotone og det prosaiske, jo mer styrke får jeg til å etterleve dette mitt ideal. Engelskmannen og At a certain moment var to slike drypp i sommer. Men så møter jeg folk som ser det som sin største interesse å reise jorden rundt - da mister jeg litt denne roen igjen!