Da jeg besøkte Renate Larsson i hennes kombinerte hjem og malerstudio var det en nydelig, varm sommerdag. Katten hennes krøllet seg selvtilfreds sammen på verandaen og vi spiste kirsebær. Dette kombinerte intervjuet og kunstnerportrettet springer ut av et behov for å gjøre flere oppmerksom på det mangefasetterte samtidskunstmiljøet vi har her i Norge.

Bakgrunnen for hennes valg av levevei
Etter å ha tatt bildene hennes i nærmere øyesyn spurte jeg henne om hennes bakgrunn og beveggrunner for å begynne å male. Renate fortalte da at faren hennes var maler. Fra hun var liten var hun med han rundt på mange kunstutstillinger av ymse slag, fra de lokale - til de større kunstutstillingene inne i Oslo. Hun oppdaget snart at kunst ikke var en populær syssel, der hvor hun vokste opp ute på Sørumsand. Renate la dermed kunsten til side, men bare midlertidig. Det var først i en alder av 19 år, da hun hadde valgt Oslo som sitt bosted til fordel for Sørumsand at malingen ble tatt frem igjen. Som hun selv sier: "Kunsten var noe som ville ut! Det kunne ikke undertrykkes!". Det ble imidlertid flere år hvor hun ikke turte å satse fullt ut på malerkunsten som yrke, noe de tre årene på lærerhøyskolen og de øvrige kunststudiene vitner om. Det ble for usikkert å satse alt på kunsten, hvertfall i første omgang! Det skrittet har hun imidlertid nå valgt å ta fullt ut og det er derfor jeg sitter her en varm junidag og intervjuer Renate Larsson.

Diskusjon omkring tre sentrale arbeider av Renate Larsson
Jeg vil i dette intervjuet ta utgangspunkt i tre malerier fra hennes hånd, - De tre muser, Fallen engel/Etter Pubertet og Madonna/Magedanserinne. (Jeg må her gjøre oppmerksom på at Renate selv sjelden gir sine arbeider tittel.) De tre maleriene er store arbeider utført i olje på lerret, med unntak av De tre muser som er utført på papplate med oljekritt. Alle de tre arbeidene har vakre kvinner som sitt hovedmotiv, - sitt eneste motiv. I De tre muser har vi et brystbilde av tre kvinner, den midterste i en face og de andre sett mer eller mindre i halvprofil. Fargene er sterke og klare, spesielt den klare og kraftige, nesten giftiggule fargen avsatt på strategiske steder, leder tankene hen mot tegneserie og pop art. Kvinnenes kropper er lite vektlagt og heller summarisk gjengitt. De virker mer som dukker og skygger. Håret deres er langt, noe for øvrig så godt som alle kvinnemotivene til Renate er utrustet med, men hovedvekten er tydelig lagt på ansiktet og dets nesten symmetriske trekantform. Først og fremst de store uttrykksfulle mandelformede øynene og munnene. Blikket blir det vesentlige. ¯ynene blir sagt er sjelens speil og her er de ikke bare sjelens speil, men også dype og uutgrunnelige brønner til Renates eget følelses - og sjelsliv.

Fallen engel/Etter Pubertet er et motiv hvor inspirasjonen fra Edvard Munchs eget Pubertet er helt klar, noe hun selv også påpeker. Men hun gir det sitt eget uttrykk i form av det karakteristiske litt smale og trekantete hodet, med store mandelformede øyne. En egen tilføyelse til motivet er de store hvite vingene som formlig renner og drypper ned over lerretet, - akkurat som om de smelter vekk. Håret er dypt rødt og langt, og rammer inn det smale ansiktet med de store mørke øynene. Det gir inntrykk av at hodet med øynene er løsrevet fra kroppen. En fremmedgjøring av pubertetskroppen i forhold til intellektet. De store og uutgrunnelige øynene understreker dette redselsperspektivet. De hvite vingene som virker som de smelter vekk på ryggen til den unge kvinnen gir en truende syndefall - og dommedagsfølelse. Den uskyldige barndommen er forbi.

Madonna/Magedanserinne er et motiv hun har tatt opp flere ganger. Det har en klar parallell til både Edvard Munchs Madonna. Grunnmotivet er imidlertid hentet fra Gøran Flo og et bilde fra hans hånd som heter Drøm . Han har igjen hentet inspirasjon fra Albert Stieglitz (fotograf). Som oftest har disse kvinnene lukkede øyne og det er nesten som om de gråter. I dette bildet er armene strukket ut og opp, nesten som et kvinnelig korsfestelsesbilde. Felles for både denne motivgruppen og en del av de andre er sterke farger som ofte går mot de dype og mørke valørene, noe som gir bildene et melankolsk og litt dystert preg. Streken og maleteknikken er røff og til tider spontan og ekspressiv. I andre arbeider er den heller myk og føyelig. Her er det tydelig at penselstrøkene er satt ettertenksomt på lerretet som for eksempel i Madonna/Magedanserinne . Det sistnevnte motivet gir dermed et mindre aggressivt inntrykk overfor betrakteren. Deres store øyne følger betrakteren med blikket hvor man enn står i forhold til motivet. Arbeidene hennes er både konfronterende og sterke i sitt uttrykk, og det er tydelig et sterkt følelsesmessig engasjement bak mange av arbeidene og motivene hennes.

Hva forteller Renates malerier oss?
På spørsmål om hvorfor så godt som alle motivene hennes består av kvinner, sier Renate at motivene lever sitt eget liv og deres totale uttrykk kommer til underveis mens hun arbeider med dem. Som kvinne selv ligger kvinnemotivet nært hennes selv og noe hun kan identifisere seg meg. Hun hevder hun ved flere anledninger har prøvd å bryte ut av denne motivkretsen, men at disse kvinnene bare presser seg frem og vil ut. Det kan da være interessant å spørre om maleriene hennes er mer egenterapi enn et genuint kunstuttrykk? Imidlertid fører det oss inn i en håpløs diskusjon om hvorvidt kunst som egenterapi er "mindre verd" enn kunst som uttrykk for et genuint engasjement og hva er egentlig et genuint engasjement? Det er nemlig ikke til å komme forbi at mange av de arbeidene Renate produserer viser til egenopplevde følelsestilstander og sinnstemninger hos henne. Et annet interessant spørsmål i den forbindelse blir dermed om det følelsesmessige innholdet i bildene hennes blir for personlig og egenopplevd til å kunne finne noen følelsesmessig klangbunn hos betrakteren? Får kunsten dermed noen verdi som et formidlende medium eller blir det heller egosentriske ytringer for egne traumer? Trass i dette kan mange av tilstandene gjenkjennes som generelle og noe allmennmenneskelig for eksempel ensomhet, redsel for fremtiden, lengsel osv.

Hvor går veien videre?
Det skal her sies at Renate ikke selv synes hun har kommet til veis ende med sitt maleri. Hun sier selv hun leter etter en plattform og kanskje et mer endelig uttrykk. Hun uttrykker at: "Jeg vet kanskje noe om målet, men ikke veien dit, jeg har bare så vidt begynt!" Først om kanskje en ti års tid tror hun at hun er rede til å begynne å stille ut i gallerier m.m. og at hennes kunstneriske uttrykk har fått den modenheten det trenger. I denne prosessen savner hun imidlertid en slags veileder, rettleder eller mentor. En annen maler som kan inspirere, men også komme med konstruktiv kritikk i den utforskende prosessen hun er inne i nå. Det Renate mener hun særlig trenger å arbeide med er streken i arbeidene sine. På den ene siden vil hun bevare den røffe, rå og uferdige streken i maleriene sine, men dette inntrykket ønsker hun skal komme frem i de ferdige bildene. "Jeg får ofte tilbakemelding når jeg føler jeg er halvveis i maleriene mine at da er de som best, og streken er mest direkte og spontan". "Jeg er redd jeg rett og slett overarbeider maleriene mine". Dette betrakter Renate som det viktigste og noe hun må jobbe med i årene fremover.

Hvor befinner Renates kunst seg på den store kunsthimmelen?
Jeg finner Renates maleri i spenningsfeltet mellom den amerikanske pop arten, det nærmest ikonaktige og det seriøst ekspressive. Hennes forbindelse med pop arten og den litt tendensiøse retningen innen kunsten ser jeg i de klare litt tegneserieaktige fargene i for eksempel De tre muser . Den kan også finnes i de litt stereotype kvinneansiktene med de store klare øynene og munnene. Reklamesjangeren er ikke her langt unna. Begrunnelsen for dette utsagnet finner jeg i arbeidene Fallen engel/Etter Pubertet og Madonna/Magedanserinne . Her finner vi pop arten og tendensen til det ikonmessige på det motivplanet i og med hennes valg av så velkjente symboler at det nesten beveger seg over i det klisjeaktige, hvor symbolene fort kan bli velbrukte og uttømte. Dette faktum er imidlertid Renate klar over selv. Titlene og motivene kommer ikke flygende, og hun ønsker ikke noe press til å produsere, derfor har hun vært avventende til å stille ut. Det er imidlertid også et anstrøk av en seriøs ekspressivitet i hennes malerier og hvor det er tydelig at hun i mange av motivene har ønsket bevisst eller ubevisst å formidle moderne kvinners følelser, sorger, sinnstemninger og traumer, men også allmenn-menneskelige følelser. Hun har gjennomlevd mange av disse følelsene og følelsesmessige konfliktene selv og har i sine mange kvinneskildringer greid å gi dem et sterkt uttrykk. I så måte er Renate del av en lang tradisjon som kanskje fikk sterkest gjennomslag med "fin-de-si�cle-tradisjonen" og symbolismen i Europa på slutten av 1800-tallet. Hvor egne følelser og egenopplevde sinnstemninger fikk et billedlig uttrykk gjennom private symboler og symbolbruk. Renate sier også at enn så lenge så holder hun seg i det figurative formspråket. Hun er imidlertid ikke fremmed for det abstrakte formspråket heller, med andre ord det ene utelukker ikke det andre.

Motivenes tilblivelse og malerprosessen
Renate Larsson finner sine inspirasjonskilder både innenfor billedkunsten og littteraturen. Blant billedkuntnerne kan nevnes Sally Mann, Edvard Munch, Ludvik Karsten, Vilde Von Krogh, Eliabeth Mauseth, Kjell-Erik Killi Olsen, Håvard Vikhagen, Kenneth Nilsen, Henry Goodwin, Miriam Cahn, Gustave Moreau, Mark Rothko, Eilif Amundsen, Helene Schjerfbeck og Frida Kahlo for å nevne noen. Her finner vi både kjente norske - og utenlandske malere og mer ukjente norske samtidskunstnere. Disse kunstnerne har betydd mye for henne, men i forskjellig grad i ulike perioder i livet hennes. Hva som kan eventuelt være fellesnevneren for mange av disse kunstnerne kan kanskje være intensitet, som mange av deres verker besitter. Litteraturen spiller også en viktig rolle som inspirasjon for Renate, og her finner vi forfattere som Virginia Woolf, Ana•s Nin og Simone de Beauvoir. Både dikt, artikler og essays fra deres penn fanger hennes interesse. Det er imidlertid ikke kvinnene, som forfattere i seg selv, som gjør at denne litteraturen inspirerer henne, det er hva de skriver.
Det er imidlertid også mer abstrakte ting Renate lar seg inspirere av. Det kan være ting hun har sett, bilder som har brent seg inn i minnet hennes, tekster, stemninger, naturen og brokker fra livet hennes. Det er de fascinerende tingene som vekker hennes lidenskap til maleriet.
Renate Larsson røper at hun har ingen klare ideer eller tanker omkring det ferdige maleriet eller fremgangsmåten, før eller idet hun tar fatt på et nytt bilde. En ide kan raskt utvikle seg til noe helt annet enn det den opprinnelig intensjonen skulle tilsi. Såfremt vi påstår at hun har en intensjon før hun begynner på et maleri i lys av det hun fortalte. Hun bruker kanskje bortimot et år på et bilde, hun iakttar maleriene sine mye underveis i prosessen, tenker på dem og de blir nesten en del av henne. Hun arbeider gjerne med flere malerier samtidig og "svitsjer" mellom dem. Renate sier hun kan få innfall som hun så materialiserer på lerretet. Det imidlertid Renate er ganske klar på er at hun aldri maler noe som er identisk med virkeligheten og den sette verden. Hun har ingen interesse av en naturtro etterlikning av virkeligheten. Imidlertid hevder hun at hun er på et stadium hvor hun lar alle muligheter stå åpne og hvor hun leker med ulike sjangre og uttrykksformer.

Renate Larsson som kvinne og kunstner
Det er naturlig å se Renates kunstuttrykk i forlengelse av hennes rolle som kvinne og utøvende kunstner. Kunsten hennes er ganske lett for betrakteren å knytte til et kvinnelig opphav. Motivene er av store kvinner og følelsene de uttrykker og formidler kan kanskje hevdes å være typisk kvinnerelaterte. I så måte er kanskje kunsten hennes begrenset i sitt nedslagsfelt og henvender seg til en spesifikk gruppe. Samtidig er det her interessant å prøve å forstå hvorfor noe kunst blir ekskluderende og kjønnspesifikk? Hvilke mekanismer er det som gjør kunsten kjønnspesifikk og hva er i så fall galt med en kjønnspesifikk kunst? Ville vi på samme måten hevde at noen kunst var mannsspesifikk? På spørsmål om ikke bildene hennes ender opp i rent føleri og sentimentalitet sier Renate selv at hun faktisk gjerne vil at kunsten hennes skal være melankolsk og i positive vendinger bli betraktet som føleri og sentimental. "Kunsten skal forskjønne verden!" "Jeg hevder dette selv om jeg vet det er politisk ukorrekt." Da jeg konfronterte henne med begrepet kvinnekunst, og at hun gjennom sin kunst kanskje kunne oppfattes som en eksponent for dette, ble hun litt usikker. På den ene siden leste hun mye litteratur skrevet av og kanskje for kvinner og lot seg inspirere av mye slik litteratur, og hun innså også at hennes motiver og tema lett kunne oppfattes som "kvinnekunst" . Hun var imidlertid ikke komfortabel med denne merkelappen. At arbeidet ble betraktet som feminint malt syntes hun var i orden i og med at hun faktisk var kvinne, og fordi hun ikke så noen motsetning mellom føleri og sentimentalitet innenfor den ekspressiv kunsten på den ene siden, og "god kunst" på den andre. Disse kvinnene hun malte var noe som presset seg frem og tok styringen når hun kommuniserte med bildene under skaperprosessen. Dette medførte at det kunne være vanskelig for henne å forholde seg profesjonelt til egen produksjon og kunst. Det kan kanskje være "typisk kvinnelig" å bruke sitt eget følelsesliv i arbeidet, men er dette nødvendigvis negativt? Renate viste også til tidligere kritikk fra lærere og medstudenter omkring hennes kvinner med store øyne og munner. Renate har alltid tegnet og malt disse kvinnene og har særlig vært ute etter blikket deres. Hun røper imidlertid at hun prøver å bevege seg noe vekk fra bare å male kvinneskikkelser, så ikke disse utelukker alle andre temaer og motiver. Ved en utstilling hun deltok på viste hun en større spennvidde ved å stille ut en kulltegning av en gammel mann, ekspresjonistiske aktmalerier, portretter og et abstrakt maleri i sort og rødt. Imidlertid finner Renate det vanskelig, om ikke umulig, å skulle legge om malestilen for å tilfredsstille tidens kritikertrend. "Alle har vi en kjerne, og det å gå på akkord og kompromisse med sin egen kunstneriske identitet blir umulig i lengden" .

Renate Larssons forhold til norsk samtidskunst
Konseptkunsten og den svært intellektuelt baserte kunsten mener hun kan ha tatt noe overhånd og på bekostning av mye annen kunst. God konseptkunst er noe Renate setter pris på, men på grunn av "overdoser" med konseptkunst, på de ulike formskolene hun gikk på, har hennes holdning mot den blitt noe negativt ladet. På de siste kunstskolene har konseptkunsten vært enerådende, noe hun har følt som en ulempe for utviklingen av sitt eget kunstuttrykk. Det ble for snevert at "konsepttenkningen" skulle gå på bekostning av den mer tradisjonelle tegne- og maleundervisningen. Noe av denne frustrasjonen over konseptkunstens forrang, kan kanskje bunne i hennes eget behov og ønske om å lære mer og utforske egne evner og muligheter innen maleriet som et håndverk. Dette kan igjen sees i forlengelse av hennes behov for å utforske sin egen strekteknikk mer. Hun finner mye spennende i konseptkunsten, men mener det norske kunstlivet har blitt for "svart-hvitt" . Konseptkunst eller kunstnerisk død! Hun synes det er blitt skapt en motsetning mellom god ekspressiv kunst og den mer intellektuelt baserte konseptkunsten. Når alt dette er sagt gjør hun derimot oppmerksom på at konseptkunsten som kunsthistorisk fenomen finner hun både spennende og absolutt interessant. Trass i mye bra konseptkunst er Renate imidlertid av den oppfatning at mye av originaliteten har forsvunnet til fordel for en strømlinjeformet postmoderne "originalitet", hvor mange ender opp med å gjøre de samme tingene for å lykkes eller komme inn på en eller annen kunstskole. Det er blitt en slags postmoderne kreativitetens og individualismens tyranni, hvor alle, i et desperat ønske om å væsre kreative og unike, ender opp med å bli ganske konforme i sin streben etter det unike. Hvorfor akkurat hun har valgt den mer ekspressive kunstveien finner hun ikke noe fullgodt svar på, men hun synes det er blitt for mye konseptkunst og at nedover på det europeiske kontinentet er man mer åpen for også andre retninger. Det faktum at Renate setter følelsene i høysetet i sin kunst og formidler dem innenfor et figurativt formspråk, foreløpig, gjør henne konservativ og tradisjonell i norsk samtidskunst i dag.